Jeg har i helga vært på TRONDHEIMSKONFERANSEN “Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter”.
Konferansen samlet 597 tillitsvalgte fra hele landet, og vedtok flere gode og kraftfulle uttalelser som dere etterhvert vil finne her.
Hoveduttalelsen følger nedenfor, – måtte både all fagbevegelse og alle politiske partier ta denne inn over seg. Her ligger mye god og nødvendig politikk for å sikre opparbeidede rettigheter, verne om gode prinsipper,- og den viser retning, sosialistisk retning!
Hoveduttalelse:
1. Tariffoppgjøret 2010 – Likelønnspott nå.
I 2010 har vi en historisk mulighet til å få kvinnelønn som en like naturlig del av tariffopp¬gjøret som lavtlønn. Etter at likelønnskommisjonen foreslo en statlig likelønnspott på 3 milli¬arder har regjeringen nå lovt sitt bidrag dersom partene i tariffoppgjøret gjør sin del av jobben. Det ligger nå et stort ansvar på ledelsen i LO, Unio og YS. Vi mener prinsippene må være slik:
1. En statlig likelønnspott på 3 milliarder kroner i det offentlige oppgjøret.
2. Likelønnspotten må redusere lønnsforskjellene for de store utdanningsgruppene som ligger langt etter grupper med tilsvarende utdanning i privat næringsliv.
3. Likelønnspotten må redusere lønnsforskjellen mellom de store lavtlønte kvinnegruppene og gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
4. Innføre prinsippet om likelønnspott i hvert hovedoppgjør med mål om å utjamne lønnsforskjellene.
I privat sektor er det store problemet at de store kvinnegruppene er i yrker/bransjer med lav lønn og mye deltid. Mange års kamp for lavtlønte har ikke forandret dette. Tida er nå inne for individuell lavtlønnsgaranti på 90 % av industriarbeiderlønn.
Likelønnskampen handler også om reell likestilling av skift og turnus, samt å innføre lovfestet rett til heltidsstilling.
Regjeringen forsøker å underminere videreføringa av offentlig pensjon avtalt ved tariff¬opp-gjøret 2010. For fagbevegelsen er det et ufravikelig prinsipp at avtaler bare kan fravikes ved enighet mellom partene, og kan ikke tolkes ensidig av den ene parten. Resultatet av oppgjøret 2009, mht. offentlig tjenestepensjon må være klart før oppgjøret 2010 starter.
2. Forsvar sykelønnsordning og uføretrygd.
Det pågår et angrep både på sykelønnsordning og uføretrygd. I følge SSB er sykefraværet ikke høyere i dag enn for 30 år siden. Norge har forholdsvis få arbeids¬løse, flere eldre og flere kvinner i arbeid enn andre land. Dersom målet er å få flere funksjonshemmede, sosialklienter og uføretrygdede i arbeid vil sykefraværet med nødvendighet øke.
Alle tiltak som nå diskuteres, som økt egenandel for arbeidsgiverne, overprøving av legene, sjablongmessige sykemeldingsperioder vil presse flere arbeidstakere ut av arbeids-markedet. En innstramming av sykelønssordningen vil medføre økte utgifter til arbeids¬løshet og sosialhjelp. De syke som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de vil bare havne i en annen statistikk. Vi har råd til å finansiere sykelønn og uføretrygd i dag.
Vi deler statsministerens syn om at det er hverandres arbeid vi lever av nå og skal leve av i framtida. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid så må det gjøres noe med selve de grunn-leggende trekk ved arbeidslivet. Tilrettelegging og medbestemmelse på arbeidsplassen vil gi lavere fravær. Effektivisering må vike for inkludering, grunnbemanning må økes, deltid erstattes med heltid, midlertidig ansettelse og bemanningsselskap er¬statt¬es med faste stillinger, utskilling og konkurranseutsetting stanses. Det enkelttiltak som kan gjøre mest for inkludering er en arbeidstidsreform på veien mot 6-timersdagen.
Istedenfor å gjøre noe med årsakene angripes den enkelte. Vi godtar ingen svekkelse av sykelønnsordningen, heller ikke tiltak som rammer arbeidsgiverne. Vi godtar ikke at uføre-pensjon erstattes med uførestønad, varig pensjon med midlertidighet, og pensjonistskatt med lønnstakerskatt. Vi godtar ikke at uførepensjonen rammes av levealdersjustering og mindre opptjening. Vi godtar ikke at uføretrygdede fratas kr. 20.000,- pr. barn i barnetillegg
3. Oppgjør med New Public Management.
Skal velferdsstaten overleve er det helt nødvendig med et oppgjør med de ledelses-, styrings- og regnskapssystem som er blitt dominerende i offentlig sektor. Hensikten med offentlige tjenester er ikke å skape overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Markedsbaserte prinsipper er derfor uegnet i offentlig forvaltning. Utskilling, privatisering, anbuds- og konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester, fører til mindre muligheter til demokratisk styring og kontroll over velferdstjenestene. ”Bestiller – utførermodellen” må avvikles, enten det gjelder innen kollektivtransporten, jernbanen, pleie- og omsorgstjenester, barnevern eller sosiale tjenester. Sykehusene må tilbake til folkevalgt styring. Regnskapssystem der nybygg og rehabilitering skal betales ved kutt i drift må bort. Synet på oppvekst- og utdanningssektoren som virkemiddel for å styrke konkurranseevnen og å gi økt økonomisk vekst må snus. Oppvekst- og utdanningspolitikk må bygge på et helhetlig syn på menneske og samfunn. Barns beste må være styrende for organisering og tilbud innen barnevernet – ikke økonomien i stat og kommune.
All bruk av anbud i kollektivtrafikken må stanses. Staten må tilrettelegge for fylkes¬kommunal drift av all busstrafikk i egenregi.
All privatisering og utskilling i kommuner, fylker og stat må stanses. Privatiserte offentlige tjenester må rekommunaliseres.
4. Veto mot Postdirektiv og Vikarbyrådirektiv
Over hele Europa kjemper fagbevegelsen i motvind. En vind som er skapt av EUs frie arbeidsmarked, frie flyt av tjenester og fri etableringsrett. EF-domstolen har i 4 dommer brukt disse ”friheter” til å sette rammer for fagbevegelsen som gjør det vanskelig å opp¬rette og håndheve tariffavtaler, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fra 1. Mai 2009 er det fritt fram for underbetaling i alle bransjer der tariffavtalene ikke er allmenngjort. Allmenn¬gjøringsinstituttet er under sterkt press med et NHO som, oppmuntret av dommene, vil innføre lovbestemt minstelønn. ESA går til angrep på ILO 94, kravet om at det skal være tarifflønn ved alle offentlige oppdrag og anbud. Innføring av EUs postdirektiv betyr lavere lønn, dårligere arbeidsforhold og forverret tilbud i distriktene. Trondheimskonferansen støtter Norsk Arbeidsmandsforbund sitt krav om å allmenngjøre tariffavtalen i Renholds¬bransjen. Trondheimskonferansen krever:
1. Veto mot EUs Postdirektiv.
2. Veto mot EUs vikarbyrådirektiv.
3. Allmenngjøring når en av partene krever det.
4. Innsynsrett uten taushetsplikt også der det ikke er allmenngjort.
Trondheimskonferansen beklager at regjeringen har valgt å innføre EUs tjenestedirektiv i Norge.
5. En industripolitikk for framtida.
Norsk industri har laveste CO2-utslipp i verdensmålestokk og leverer klimavennlige produkter som aluminium og silisium. Norsk industri har en høyteknologisk kompetanse nødvendig for en miljøvennlig framtid. Regjeringen må snarest bidra med midler til videre utvikling av denne kompetansen. Det må også gis midler til forskning og utvikling, slik at nye arbeidsplasser kan skapes i omstillingen til en grønn framtid.
Norsk industri leverer produkter som er helt nødvendige for omstilling til ei grønn framtid. En slik omstilling kan ikke gjennomføres med en næringsnøytral industripolitikk der det bare gis småpenger til de framtidsretta prosjektene. Det trengs en samlet kraftig satsing på sektorer der Norge har et naturlig fortrinn. Eksempler er solarenergi, vindmøller til havs og utnyttelse av de norske skogressursene som industrielt råstoff.
I mellomtida må vi ikke la industrien dø. Selv om regjeringen sier de har levert i industri-kraftspørsmålet, har det så langt ikke skjedd noe. Dette har gjort det vanskeligere å komme gjennom finanskrisa. Store deler av industrien sliter. Det er stor fare for flere ned¬leggelser og utflagging. I en slik situasjon blir det helt feil av regjeringen å avblåse alle krisepakker og varsle innstramming. Krisa er slett ikke over. På kort sikt trenger Norge ei ny krisepakke for å holde på kompetanse og sysselsetting, framskynde offentlige anskaff¬elser og styrke kommuneøkonomien i 2010 og 2011. Vi trenger en langsiktig politisk styrt industripolitikk for ei grønn framtid med vilje til nasjonal satsing.
6. Ungdom og organisering.
Et sterkt LO er det beste forsvaret mot en svekkelse av velferdsstaten og opparbeidede rettigheter. Skal LO bevare sin slagkraft og påvirkningskraft i fremtiden er vi avhengige av en fortsatt positiv medlemsvekst. For å få til det er det nødvendig med en stor satsning på rekruttering av ungdom, lærlinger og studenter. Å fagorganisere seg skal være det naturlige valget for unge arbeidstagere og folk under utdanning.
Vi oppfordrer samtlige av LOs forbund og LO Sentralt til å sette av midler til flere stillinger som skal ha som oppgave å organisere ungdom, lærlinger og studenter. Vi oppfordrer også om at man setter av midler til å starte opp igjen LOs sentrale ungdomskonferanse fra 2011. Det er viktig at unge tillitsvalgte har en konferanse hvor de kan møtes på tvers av forbund.
Kunnskapsdepartementet har sendt ut følgende interessante pressemelding, jfr vår diskusjon i Innlandet:
“Flertallet i et utvalg foreslår å slå sammen Høgskolen i Bodø, Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Nesna. Utvalget mener det er nødvendig for å sikre utdanning og forskning i hele Nordland.
– Dette er et viktig dokument for videre diskusjon om hvordan vi vil sikre fortsatt høy kvalitet i utdannings- og forskningssektoren i Nord-Norge, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.
På et arrangement i Bodø i dag mottok statsråd Tora Aasland rapporten ”Ta hele Nordland i bruk!” fra rådmann Inger Østensjø, leder av Nordlandsutvalget. På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har utvalget siden august 2009 utredet samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i høyskolesektoren i Nordland.
Utvalget mener at forslaget innebærer en styrking av utdannings- og forskningssektoren i hele Nord-Norge og er viktig for nordområdesatsingen. Utvalgets flertall, bestående av åtte av ni utvalgsmedlemmer, anbefaler at høyskolene i Nordland fusjoneres. Dette flertallet mener at fusjon er den eneste organiseringen som over tid vil sikre den nødvendige utviklingen av høyere utdanning i Nordland. Mindretallet foreslår primært at nordlandshøyskolene samarbeider i en løsere sammenslutning med felles styre.
–Jeg ser frem til å gå igjennom rapporten før veien videre stakes ut. Den prosessen skal selvsagt også de berørte institusjonene være med på, sier Aasland.
Elevene må få gjøre ferdig skolearbeidet på skolen og få fri når de kommer hjem, mener SVs utdanningspolitiske talsperson på Stortinget, Aksel Hagen.
Dette er et oppslag på www.sv.no i går, – klikk deg inn her og delta i debatten.
Jeg har vært på Gjøvik i dag lørdag, på Gjøvik skole, på det som på SU-nettsida er forhåndsannonsert som årets høydepunkt for unge sosialister i Oppland og Hedmark, et lite sosialistisk vintereventyr.
Dette er et årlig arrangement som det alltid er trivelig og inspirerende å være på. Det begynte på fredag og slik sett blir det ei intens helg for gjengen.
Programmet er alltid bra, gjerne en god blanding av ideologi og praksis, av det globale og det lokale. I år er temaene bl.a. Nigeria og oljeindustrien, klimatoppmøtet samt grunnskolering om feminisme og sosialisme. Jeg fikk innlede på ei økt på landbruk. I tillegg er det lagt inn en tur til Shell for demonstrasjon – og det blir selvsagt banneraksjon, som er tradisjon tro på Røde Bønder.
Det er godt at SUere fins, at Røde Bønder fins!
Her følger mitt debattinnlegg publisert i GD mandag 4. januar:
Stortingsrepresentant Olemic Thommessen (H) er dagens gjesteskribent i GD lørdag 2. januar. Han skriver her prisverdig om fattigdom som vår viktigste utfordring. Det er positivt at en så ledende opposisjonspolitiker setter dette øverst på den politiske dagsorden for 2010. Dette er nemlig et område som både den rødgrønne regjering og stortinget må arbeide klarere og tøffere med i åra framover. Det er helt riktig det Thommessen skriver at vi fortsatt har langt fram til målet om å fjerne fattigdommen i ett av verdens aller rikeste land. Samtidig avdekker innlegget de klassiske forskjellene mellom høgresidas fattigdomsengasjement og den tilnærminga SV og den rødgrønne regjeringa har.
Legg for det første merke til at Høyre ikke vil snakke om fordeling eller utjevning i fattigdomsdebatten. Thommessen skriver faktisk at å koble utjevning og fattigdom er villedende. Der OECD, EU, Norge og de fleste land opererer med et relativt fattigdomsbegrep, har nå Høyre bestemt seg for å komme fram til mer særnorsk fattigdomsbegrep. De vil frikople begrepet fra medianinntekt og inntektsfordeling, og mer beregne seg fram til et grense for såkalt anstendig livsgrunnlag. De langt fleste fagfolk og politikere har da også tatt avstand fra dette Høyreutspillet som kom rett før jul. Sjølsagt er fattigdom noe relativt, noe som ikke kan løsrives fra hvordan mellomklassen og rikfolk har det. Hva som oppleves som anstendig vil til en hver tid være nøye koplet til hvordan andre rundt oss har det.
Legg for det andre merke til at Høyre vil ha inntektsgradert brukerbetaling. Der SV mener det er viktig at velferdssamfunnet skal omfatte alle og være der på en likeverdig måte for alle, vil høyresida ha inntekstgradert betaling og behovsprøvinger, gjerne kombinert med private tilbud til alle de som vil/kan betale noe mer. SV mener dette ikke minst vil svekke oppslutningen om dagens universelle velferdsordninger. For Høyre er vel likevel dette noe av poenget; at vi har en offentlig velferdsstat som reduseres til primært å ta seg av de trengende/de fattige. Så kan de rike kjøpe seg til private og bedre (tilleggs-)tjenester?
Legg for det tredje merke til at Thommessen antyder et behov for endringer i sjukelønnsordningen. Ja vel, er det økt egenbetaling de første dagene vi er sjuke som Thommessen her håper å få gjennomslag for? Erfaringene fra Danmark viser at dette bare gir økt fattigdom, og ikke mindre sjukefravær og sjukdom.
Thommessen avslutter med å skrive at ”Solidaritet handler ikke om å peke på andre, men om selv å ta ansvar”. Men dette budskapet skal altså ikke gjelde de rikeste av oss?
Gå inn på www.kirken.no og her og les følgende kloke uttalelse fra Sven Oppegaard, fungerende generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke:
“2. januar) hevder at det ville vært ønskelig om Muhammed-karikaturene hadde blitt trykket mer enn det som er blitt gjort. Det er ikke slik vi markerer den verdifulle ytringsfriheten, sier Sven Oppegaard”
Han påpeker bl.a. at “Kokkvold nyter berettiget respekt for sin kamp for ytringsfriheten som en fundamental demokratisk verdi. Men samtidig er Kokkvold en ansvarlig forvalter av pressens ”Vær varsom”-plakat.”
Dermed har Oppegaard på en presis måte presentert hva denne debatten bør dreie seg om.
Det er gjerne den britiske opplysningstenkeren Francis Bacon (1561 – 1626), som får æren for først å ha kommet med denne formuleringa: Kunnskap er makt.
I Bacons tid var det menneskenes makt over naturen som var i hovedfokus. Og ikke minst klimakrisa forteller oss at vi må utvikle ny kunnskap innenfor naturvitenskap og teknologi. Samtidig er klimakrisa, som finanskrisa, som matvarekrisa, som den globale militariseringa først og fremst samfunnsfaglige kriser, etisk-moralske kriser, politiske kriser, som alle trygler etter ny og handlingsrettet kunnskap om menneske og samfunn. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har sagt at kapitalismen er fabelaktig til å skape velstand, men også til å skape fattigdom. For egen del vil jeg føye til, å skape klimakriser og krig.
Kunnskap er mote. Alle politiske partier kappes om å si at kunnskap er viktig. Kunnskap noe langt mer enn teori, noe en kan lese og pugge eller forske seg til.. Kunnskap må ikke minst lages, og den skal gjerne være mer nysgjerrighetsdrevet enn nyttedrevet eller politisk drevet. Derfor må alt og alle som driver med opplæring og kunnskapsutvikling få gode og tillitsfulle arbeidsvilkår, fra barnehage til universitet og forskningsinstitusjoner.
Ved å legge til grunn et slikt bredt kunnskapsbegrep fanger vi lettere opp alle mennesker. Alle har i seg kunnskap, og ikke minst en evne og lyst til å anvende og utvikle mer kunnskap. Dette er noe av det vakreste ved oppfinnelsen ”menneske”. Det er lett å se det i barnehagen. Det er kanskje ikke så umiddelbart synlig i ei skoletrøtt tiendeklasse, eller på en sliten og presset arbeidsplass. Særlig i debatten om sjukefravær og arbeidsløshet, men også om frafall i skolen, røper mange politikere et negativt menneskesyn. Jeg tror imidlertid at vi alle ønsker å ”være med der det skjer”, på skolen, i arbeidslivet eller samfunnslivet. Ingen ønsker å mislykkes, å bli koplet av. Da er det ikke straff og pisk vi har for lite av, men støtte og hjelp, og ikke minst tillit og respekt!
Med et slikt bredt kunnskapssyn vil basisferdigheter være mer enn å lese – skrive – regne. Det å ha et godt handlag er også en viktig basisferdighet, både for den enkelte , men ikke minst for arbeids- og samfunnsliv. Og ikke minst er det viktig å dyrke fram og verdsette det å være kreativ og sjølstendig tenkende, og kunne prate med og samhandle med andre. Med et slikt kunnskapssyn blir ikke PISA-undersøkelser og tallkarakterer uviktige, men de måler bare en liten del av det som betyr noe.
Med et slikt kunnskapssyn vil antall publiserte artikler i vitenskapelige tidskrifter med referee (fagpersoner som anonymt leser og godkjenner for publisering) være viktig nok, men ikke nok for å ane verdien av en forskningsaktivitet.
Heldig er den personen, organisasjonen, politiske parti, bedriften og samfunn som får ei positiv og offensiv holdning til opplæring, utviklingsarbeid og forskning. De tilhører vinnerlaget framover. Med kunnskap følger makt over egen livssituasjon.
Eller er det ofte omvendt? Ja, ofte er faglige og politiske debatter mer preget av at makt er kunnskap. Det som da er gyldig sannhet er det som makteliten politisk – religiøst – økonomisk ser seg tjent med å definere som sant. Det er slike mekanismer som forkludrer mange av våre viktige samfunnsdebatter.
Det er f eks slik, kan fagfolk fortelle oss, at inkluderinga virker i forbausendestor grad, at innvandrere og nordmenn er mer like enn vi tror, at vi er djupt inne i ei klimakrise, at det er vi i den rike delen av verden som ene og alene har skylda for denne krisen, at 2009 har vært et katastrofalt år for verdens mange sultende, at antall konflikter og krige i verden er stigende igjen osv, – og folk er ikke grunnleggende arbeidssky og late. Her er det bare å ramse opp videre. Eksemplene står i kø.
Vår samtid må klarere ta et oppgjør med denne dobbelheten. Ikke minst hviler det et tungt ansvar på oss politikere og mediafolk. Alle påstander er ikke like gode, eller like sanne. All informasjon er ikke like riktig. Politiske debatter må ikke frakople seg fag.. Media, som politikere, må også bry seg om sannhetsgehalten i det de presenterer, ikke bare tilsynelatende troskyldig videreformidle løgn og usannheter.
Først da vil vi virkelig kunne bli et kunnskapssamfunn, til glede for oss alle. Først da får vi en samfunnskultur som tar opplæring, utviklingsarbeid og forskning på alvor.
For det er vel det vi vil?
Dette kravet reises, på nytt, av Ivar Johansen, leder av SVs internasjonale utvalg, på sin blogg nå i dag, les her.
Det er jo rett og slett pinlig det som her skjer, for Israel, men også etterhvert for alle oss andre utenfor Israel som ikke manner oss til å slå hardt og kontant i bordet.
Som Ivar Johansen påpeker
- Vanunu ønsker å bosette seg i Norge
- Utlendingsdirektoratet mener han oppfyller alle kravene til å få asyl
Det blir derfor ren formalisme når Ap i regjering blokkerer for å behandle en asylsøknad fordi Vanunu ikke oppholder seg i Norge.
Skal vi aldri tørre å si nok er nok til Israel?
Det gjelder søndagsdagbladet, Ikke så viktig denne gangen, ofte er det ikke så viktig det denne avisa smører opp på førstesida. Men likevel:
Tema er siste politiske meningsmåling. Bildet er Høyreleder Erna Solberg. Overskriften er “FOSSER forbi Siv”. Underteksten er “Velgerne strømmer til Høyre og Venstre i ny måling”.
Når en så blar seg fram til side 4 og 5 finner en følgende:
- Høyre går fram 0,7% fra siste måling, m.a.o innnefor feilmarginene og kan derfor knapt registreres som mer enn en sansynligvis svak framgang. Så går FrP tilbake 1,3% slik at Høyre blir 0,3% større enn FrP. Det er dette som får avisa til å skrive “FOSSER forbi Siv”
- Venstre går fram 1,1% som altså sammen med de + 0,7% til Høyre maner fram teksten ” velgerne strømmer til…”
Ja, ja – som sagt ikke viktig, men likevel så typisk for slike tabloide aviser. Det blir så mye omtrentelig smørje som dermed forstyrrer for de mer rolige og interessante refleksjonene av typen
- ja, Høyre er i framgang, om ikke mye på siste måling
- FrP er tilsvarende i svak tilbakegang
- Venstre får et løft på denne målinga, det er riktig observert. Men SV har sterkere framgang, både i denne målinga og i forhold til valget.
Ja, ja.
Det tikket akkurat inn et nyhetsbrev fra VOFO, dvs Voksenopplæringsforbundet som er studieforbundenes interesseorganisasjon. Førsteoppslaget er et hipp hurra til forskrifta til ny lov om voksenopplæring. Bare les:
“Forskriften endelig klar!
Når julefeiringa er over, og vi går inn i 2010 skal den nye forskriften tre i kraft, og det innebærer endringer for studieforbundene. – Den som finleser forskriften opp mot VOFOs bredt støttede høringsuttalelse, vil se at VOFO fikk gjennomslag på nesten alle viktige punkter, sier generalsekretær i VOFO Sturla Bjerkaker.
Les mer her
Både Høyre og FrP ville redusere aktiviteten til studieforbundende i sine alternative budsjettforslag. Det ville ikke SV og den rødgrønne regjeringa. Egentlig burde de ha mer, – for dette er viktig aktivitet i et samfunn som vil satse på “kompetanse til folket”!
