Skip to content

Hjelp til barn med rombakgrunn til å fullføre skolen

30. august 2012

I sommer gikk høyrepartiene med Frp i spissen for en svertekampanje mot romfolk, både de som lever i Norge og de som er her for kortere tidsrom. Slik sett hengte de seg på en ei europeisk hatbølge mot denne forfulgte og mistenkeliggjorde folkegruppa. Sett dem på busser og kjør dem ut av landet, sa Siv Jensen. De av oss som argumenterte for respekt, forståelse og hjelpetiltak druknet i de negative debattene.

Da er det godt å se at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen nå har bevilget 1,2 millioner kroner i støtte til Oslo kommune som en del av regjeringas handlingsplan for å bedre levekårene for romfolket i Oslo. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet startet høsten 2010 et treårig forsøksarbeid kalt Losprosjektet. Gjennom prosjektet sørger kommuner for at ungdommene får en person å forholde seg til som sikrer tett oppfølging, og som bidrar til at ungdommene bedre kan nyttiggjøre seg av tilbud som gis i skolen eller av andre hjelpetjenester. I august startet den første romlosen på Sinsen skole i Oslo. Prosjektet er innrettet mot barn i norske romfamilier i alderen 8–16 år som er elever i Oslo og som har høyt fravær på skolen. Vi vet nemlig at en av utfordringene for mange med rombakgrunn er manglende utdannelse og vanskeligheter med å få arbeid. Formålet med satsingen er å følge opp rombarna og styrke forholdet mellom familiene og skolen, og på den måten minske fraværet og øke integreringen. Det er 14 elever med rombakgrunn på Sinsen skole. Alle foreldrene deres er veldig positive til prosjektet. Da er det bare å ønske lykke til. Gjennomført skolegang er avgjørende viktig, for oss alle.

Fra gresk tragedie til europeisk vekst?

20. august 2012

Jeg var i Hellas under valget. Både på forhånd, under og nå etter valget fascinerer det meg hvor ensidig media og brorparten av det politiske lederskapet i Norge og Europa for øvrig omtaler den greske krisa. Høyrepartiene og det sosialdemokratiske PASOK blir unisont framstilt å representere løsningen og ansvarligheten. Venstresida med SVs søsterparti Syriza i spissen står for kaos, krise og et gresk farvel til både euro og EU. Likevel oppnådde de hele 27,2 prosent oppslutning i valget, og var nær ved å vinne regjeringsmakt.

Jeg hadde en mistanke på forhånd. Denne ble klart bekreftet i mitt møte med lederskapet i Syriza, det at resonnementet til både den europeiske og norske makteliten inneholder to alvorlige feil. For det første overselger de EU-lederskapets krisepakker. For det andre feilinformerer de bevisst om venstresosialistenes alternative tilnærming.

Den tyske filosofen Karl Marx skrev blant annet at ” de herskende tanker i en epoke er herskernes tanker”. Det er de som sitter med makta, som definerer hva som er rett og galt. Det er nettopp dette som preger finanskrisedebatten vår.

Det er for det første naivt å tro at EU-lederskapet med Merkel i spissen har knekt krisekoden. Hvis så er tilfelle hvorfor er da den interne uenigheten i EU større enn noensinne, både mht hva som er årsakene til krisa og hva som er de politiske og faglige løsningene? Daglige kommer nye deprimerende oppslag om hvor mye penger bankene trenger for ikke å klappe sammen. Den sosiale, økonomiske og demokratiske krisa sprer om seg i hel i Europa. Få er klar over at sjøl i Tyskland lever over 20 % på eller under fattigdomsgrensen. EUs ensidige krav, helt opp til de siste ukene, om budsjettkutt, nedbygging av velferdsordninger og lavere lønn vil bare forsterke disse krisene. Folks tillit til de demokratiske systemene svekkes raskt når en samtidig ser at de rike glipper fortsatt unna, både mht skatt og skyld.

Det er for det andre tydeligvis få som har studert Syriza noe grundigere enn å lese om partiet i gresk dagspresse. Partiprogrammet er klassisk venstresosialistisk, og derfor også godt spiselig for mye av sosialdemokratiet, grønne og sosialliberale partier. Når det gjelder forholdet til euroen og EU har Syriza understreket det stikk motsatte av det som blir hevdet av makteliten her hjemme. Syriza vil holde på euroen, og de vil at Helles skal bli i EU.
Syrizas politiske prosjekt er nemlig like mye europeisk som gresk, akkurat som krisa er europeisk og ikke bare gresk. Syriza har derfor i lengre tid samarbeidet tett med den europeiske venstresiden. De understreker at de vil invitere inn i arbeidet ikke minst grønne og sosialdemokratiske partier, i tillegg til fagforeninger, miljøbevegelse og andre folkelige bevegelser. Det trengs nemlig ei brei mobilisering for å foredle fram en alternativ strategi til den dominerende Merkelstrategien. Dette betyr at om eventuelt Hellas skal ut av euroen på et senere tidspunkt, skal dette komme fram som en del av ei europeisk krisepakke, ikke bare ei gresk krisepakke.

Tsipras, leder i Syriza, prøver prisverdig både å gi det greske folket håp og samtidig som de plasserer ansvaret hos de som rettmessig fortjener det, nemlig regjeringspartiene, den rike overklassen i landet, globale kapitalister, bankmenn og aksjespekulanter. Han understreker, bl.a. i sin første hilsen etter valget, at i demokratier må kriseløsninger ha folkelig forståelse og aktiv deltakelse om en skal lykkes.

Det blir videre hevdet at Syriza ikke anerkjenner de forpliktelser Hellas har ovenfor EU. Dette er også feil. Det er betingelsene de ikke vil akseptere. En redder ikke livet til en pasient ved å foreskrive dødelig medisin! Tsipras er samtidig påpasselig med å understreke at det finnes ingen smertefri, enkel og rask vei ut av den greske og europeiske krisen. Men det en i alle fall vet er at den rådende ensidige innstramningspolitikken og ei storstilt privatisering kombinert med en total manglende vilje til å utfordre storkapitalen er ei dødslinje for den samfunnsmodellen som europeerne møysommelig har bygd opp det siste hundreåret. For høyrepartiene er dette kanskje bra i seg sjøl i forhold til hva som er deres drømmesamfunn. For oss på venstresida er dette tragisk. Vi vet nemlig at det som vi omtaler som den nordiske samfunnsmodellen er den beste forutsetningen for bærekraftig samfunnsutvikling, ikke en trussel.

Få her hjemme har fått med seg at Syriza har utarbeidet en svært detaljert plan for å ta ned statsgjelda, bygge opp et effektivt skattesystem som også inkluderer de rike, regulere hele finanssektoren, skape betingelser for investeringer i den tilbakestående greske industrien m.m. Mye av det minner om den tiltakslista den franske presidenten Hollande har fremmet. Det viktigste for Hellas nå, er å få fart på økonomien. Satsing på kutt i velferd og sparing vil gi massearbeidsløshet, en ondskapens spiral mot depresjon. Det vil også ramme mange norske eksportarbeidsplasser. Økonomene sier det samme. Veien ut av krisen går gjennom investeringer og bærekraftig velferd, den resepten som Syriza anviser.

Men skjer det noe nå? Merkel møter motstand, fra bl.a. Frankrike, Spania og Italia. I Hellas uttaler nå PASOK-leder Evangelos Venizelos at Hellas har en nærmest umulig oppgave foran seg når det gjelder å overholde spareplanen til EU og pengefondet IMF de to neste årene. Han viser til at landets bruttonasjonalprodukt kommer til å krympe med 6,7 prosent i 2012, ikke 4,5 prosent slik tidligere anslag viste. At økonomien krymper mer enn forventet, skyldes blant annet lønnskutt i staten og at mange offentlig ansatte er sagt opp i tråd med kravene fra de utenlandske kreditorene. Med høyere arbeidsledighet og færre sysselsatte, synker både den økonomiske aktiviteten og skatteinntekter.

Det var nettopp dette Syriza har fortalt oss i lengre tid, for døve norske øver. Kunne vi fra nå av håpe på en noe mer etterrettelig og åpen debatt?

Høyre i slett lune om norsk skole

20. august 2012

Uansett hva som skjer i skolen sutrer Høyre og roper ”krise, krise” både om elever, lærere, læreplaner, undervisningsopplegg og lærerutdanningene. Elevene skulker for mye, leser for lite, blir for lite stimulert – ”flinke” som ”uflinke”. Undervisningsopplegget er feil, ikke minst er Høyre intenst i mot at ungdomsskolen skal ta inn fag som design, forskning i praksis, fysisk aktivitet og helse, internasjonalt samarbeid, medier og informasjon, produksjon av varer og tjenester, sal og scene og teknologi i praksis som valgfag. I dag er videregående opplæring hundre prosent valgfritt, mens frihetspartiet Høyre er mot en og en halv time frihet i ungdomsskolen. SV vil ha valgfag nettopp fordi vi vet at motivasjonen blant ungdomsskoleelever faller og er lavest for 10. trinn.

Videre er Høyre svært bekymret for at altfor mange av lærerne er ufaglærte. Svaret deres er en ny mastergrad. Den nyoppstartede fireårige lærerutdanninga er nemlig for dårlig; forteller Høyre oss. Høyre vet nemlig slikt, allerede to år før de første studentene er ferdig med disse nye lærerstudiene. Mens for SV er lærertetthet noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Flere lærere vil gi bedre oppfølging til hver enkelt elev.

Det har blitt mye syting og jamring fra høyresiden. Enn om Høyre kunne melde seg på igjen som en positiv bidragsyter inn i alt det spennende utviklingsarbeidet som nå foregår, som i ungdomsskolen med blant annet gjeninnføring av valgfag, som med NyGiv-prosjektet som gir elever som strever med fag mot slutten av ungdomsskolen intensiv undervisning for å tette kunnskapshull, som ei styrket fagutdanning i videregående skole, som mulighet for de skoleflinke ungdomsskolelevene til å ta fag på videregående og ei forsterket fireårig lærerutdanning.

Hvorfor ikke mer støtte oppunder, gjerne komme med forbedringsforslag for å bidra til ei skoleutvikling som fremmer læringslyst, en brei kunnskapsforståelse, en likeverdig respekt for de teoretiske og praktiske læringsmetodene og ferdighetene?

Sjeggestad kaver på til siste slutt.

10. juni 2012
Terje Sjeggestad, leder av Utlendingsnemnda (UNE), fortsetter sin tonedøve enmannsmarsj, senest i Dagbladet 8.6.2012, der han som offentlig tjenestemann igjen demonstrerer hvor lite han forholder seg til det regjeringa har sagt og bestemt. Det skal Sjeggestad ha, han gir seg ikke før siste arbeidsdag er over ved å offensivt bruke media til å snakke ned en regjeringsbeslutning og ei Stortingsmelding.
 
Han understreker at det er fagmannen som på denne måten opplyser allmennheten og politikere i regjering og storting om forholdet mellom forvaltning og politikk. Litt voksenopplæring m.a.o. om at 
”politisk-taktiske følsomhetshensyn” ikke kan påvirke et faglig uavhengig organ som UNE. Jammen litt av en omtale av et regjeringsvedtak og ei stortingsmelding!
 
Sjeggestad må skrive mot bedre viten. Jeg kan ikke skjønne annet. Det er å sprenge åpne dører å fortelle at lover og forskrifter er de viktigste styringssignalene en forvaltning kan få. Så det er sagt. Det imidlertid Sjeggestad unnlater å skrive om er at i tillegg er det alltid nødvendig å gå til lovers forarbeid for å etablere en klok praksis. Lovtekster og forskrifter alene er sjelden klargjørende nok alene.
 
Det som her har skjedd her er at SV har ment, og fått tilslutning til, at det har skjedd ei praksisutvikling i strid med Stortingets intensjoner og vedtak, som det bl.a. går fram av forarbeidene. Skal ikke regjering og storting kunne melde fra om et slikt avvik for så å be om ei nødvendig praksisendring? Det er dette som på fagspråket kalles lovens etterarbeider. Hvis først Sjeggestad skal bedrive voksenopplæring, får han gjøre det fullt og helt!
 
Hadde Sjeggestad fulgt opp Stortingets intensjoner fra 2007 hadde vi slippet å komme i den situasjonen vi nå er i, nemlig at vi nærmest må instruere UNE fra regjering og storting. Jeg forstår at dette er pinlig for den avtroppende lederen, men nå må denne saken få ro slik at de barna det gjelder kan få prøvet sin sak på ny, på bakgrunn av de politiske signalene som er kommet fra regjeringa.
 
 

Folk lønner seg ikke?

31. mai 2012

Samfunnsforskere kan aldri gi verdifri, entydige svar, men de kan gi interessante innspill i samfunnsdebattene. Ett av de siste bidragene kommer fra Erling Holmøy, forsker på innvandring i Statistisk sentralbyrå, som i følge overskriftene i dagspressen har funnet ut at innvandring ikke lønner seg. Jeg er usikker på om dette er et bidrag til å bli klok av.

Først ble jeg tvunget til å forholde meg til dette forskningsfunnet fordi FrPs Christian Tybring-Gjedde begjærlig brukte det mot meg i en radiodebatt på Radio Norge for et par dager siden. Endelig hadde han fått en forsker på si side i sin aldri hvilende kamp mot innvandring!

Så ble jeg nysgjerrig på egenhånd fordi ett av Holmøys hovedargumenter for at innvandrerne koster mer enn de smaker, er at de ”over tid blir som nordmenn”(Dagens Næringsliv  24.mai side 6). Særlig arbeidsinnvandrerne, både fra Vesten og Øst-Europa, er gull verdt de første årene etter at de har kommet til oss. Her slipper Norge nemlig unna å koste på 20 år med barnehage, skole og barnetrygd og kan plassere dem rett inn i arbeidslivet. Dette lønner seg! Problemet oppstår når de får barn og etter hvert blir gamle, kan Holmøy fortelle oss. Da begynner regnestykket å få ei voksende utgiftsside. De blir kostnadslike vi som bor i landet fra før. Ja Holmøy kan fortelle oss at ”en gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar med mindre inntekter enn han eller hun får igjen i form av velferdstjenester og overføringer”.  Da blir det slik at jo flere det blir av oss, jo større blir underskuddel. Flere gjør krav på sin bit av oljeformuekaka, hver og en av oss får en mindre bit.

Vi skal i alle fall stenge ute de som kommer fra ”resten av verden”, som forskerne kaller det, land som for en stor del er lavinntektsland.  For der er det røde tall fra dag 1 kan Tybring-Gjedde triumferende fortelle meg. Det han ikke sier, kan jeg lese i Dagens Næringsliv, er at etter noen tiår ser ”resten av verden”- regnestykket langt bedre ut. De får nemlig mange unger, som får seg utdannelse og etter hvert arbeid (skatteinntekt!).

Dette gjør meg enda mer nysgjerrig. Det jeg har fått med meg så langt fra aviser og radio er at det er ikke innvandrere i seg sjøl som er problemet, særlig ikke de som kommer ferdig oppdratt og utdannet fra Vesten og Øst-Europa. Nei problemet er først og fremst folk i sin alminnelighet! Disse arbeidsinnvandrerne må vel rett og slett være langt mer lønnsomme enn en gjennomsnittlig nordmann all den tid det norske samfunnet her slipper unna de første dyre 20 åra? Slik sett burde overskrifta være ”Arbeidsinnvandrere langt mer lønnsomme enn nordmenn!” For å følge logikken til forskerne.

La meg gå til sjølve rapporten ”Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring”, 120 s., og til den nyutviklede modellen DEMEC. Hovedhensikten er å fylle inn alle tenkelige data om innvandrernes alder, utdanning, yrkesdeltakelse, helse, antall barn med mye mer for å finne ut hvilket utslag dette gir på statsfinansene. Om tabellene og figurene er mange, er konklusjonene få, klare og banale. Dette er noe forskerne Erling Holmøy og Birger Strøm sjøl understreker, men forsvarer: ”Frykten for å servere banaliteter kan føre til at viktige kjensgjerninger ikke blir nevnt” (s 110).

Det som de omtaler som det mest ”trivielle” er at det beste ville vært at arbeidsinnvandrerne dro hjem igjen når de ble pensjonister, men ”slik trivialiteter gjelder imidlertid en hvilken som helst person – ikke bare innvandrere” (s 110).

Det litt mindre trivielle, skriver forskerne, er at gjennomsnittinnbyggeren i Norge er et statsfinansielt ”underskuddsforetakende”. Og jo flere innbyggere, jo mindre bit av oljeformuekaka til hver. Også her understreker forskerne at dette resonnementet er like gyldige for norskfødte som innvandrere. I tillegg understreker de at ”en rendyrking av denne logikken innebærer at norske statsfinanser bedres av generell avfolkning”.

Dette er faktisk det hele. Rapportens ”Avsluttende merknader” inneholder ikke noe mer utover ei understreking av all usikkerheten som ligger i slike modeller for å spå framtid.

For meg er rapportens hovedbudskap at ”gjennomsnittnordmannen” går med underskudd, og det vil også gjelde innvandrerne våre før eller senere, alt etter hvor raskt de blir integrert, dvs. blir ”nordmenn”. Men dette er ikke noe nytt i et land der vi daglig politisk diskuterer handlingsregel,  olje- og gassaktiviteten og pensjonsfond.  

Så tror jeg at alle de som i nærings- og samfunnsliv daglig er opptatt av arbeidskraftmangel og av betydningen av å få inn nye impulser og ideer, vil finne lite av nytte i en slik undersøkelse. Det samme gjelder alle de kommuner og fylker som priser seg lykkelige over enhver innvandrer som vil slå rot i lokalsamfunnene sine. Ett entydig eksempel på det fikk kommunalkomiteen på sin tur i Nordland i forrige uke. Hovedutfordringen var å få til innflytting. Svaret er innvandring, sa de alle sammen fra næringsliv til det offentlige.

Livslang læring – er god fordelingspolitikk

29. mars 2012

Fordelingsmeldinga og Innstillinga skriver mye om utdanning. Det er bra; fra barnehage og oppover til oss voksne/eldre. (Jeg er litt usikker, President, om jeg her skal si ”de eldre” eller ”oss eldre”).

I et moderne kunnskapssamfunn skal folk ha en rett og mulighet til utdanning gjennom hele livet, mest mulig uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, kunnskaps- og ferdighetsnivå, økonomi, arbeidslivstilknytning og geografi.

Et grunnleggende element i det SVske kunnskapssynet er at alle skal ha tilgang til gratis/billig utdanning, kunnskap og forskning:

–      ”Ulike mennesker – like muligheter”

–      ”Del godene”, i dette tilfellet utdanningsgodene,

er gode SV-slagord i så måte

Kunnskap er berikende for livskvaliteten. Alle har evner til å lære gjennom hele livet, og de fleste har lys til å lære, noe.

Den tid skal være forbi der vi ser på utdanning som noe den enkelte gjør seg ferdig med i ungdommen eller som ung voksen, et engangsstønt.

Utdanning er noe en ønsker å ta, eller ser seg nødt til å ta, gjennom hele livet. Enten for å friske opp gammel kunnskap og kompetanse, eller for å foredle og bygge videre ut grunnutdanninga, eller for å omskolere seg.

Arbeidslivet som samfunnslivet generelt stiller økende krav til oppdatert kunnskap og kompetanse. Da er det klokt av arbeidslivet og samfunnet å oppmuntre til, og legge til rette for, at folk enklest mulig kan utdanne seg.

Vi er ikke helt der i dag.

Derfor bør utdanninger primært være åpne – lett inn, men krevende nok både å gjennomføre og komme kompetent ut.

Rause realkompetansevurderinger, både ovenfor etniske nordmenn og (arbeids-)innvandrere skal bidra i så måte.

Ikke minst våre arbeidsinnvandrere: La oss ta varmt i mot dem, offensivt gi dem god, gjerne yrkesrettet norskopplæring, ei raus og tillitsfull realkompetansevurdering og en mulighet til raskt å fylle eventuelle kompetansehull, gjerne mens de står i arbeid.

Tilsvarende må næringslivet, offentlig sektor og organisasjoner se på opplæring/ kompetanseheving som en kontinuerlig aktivitet.  Det trengs stadig oppdatering og videreutvikling av kunnskap og kompetanse for bedriften/”etaten”/arbeidsplassen som et hele. Skal du være med, må du utdanningsmessig henge på. Det gjelder både individet og kollektivet (arbeidsplass, samfunn).

Tilsvarende må samfunnet som helhet tenke. For et lokalsamfunn er det viktig å være kunnskaps- og kompetansefokusert. Et samfunn som ikke er seg dette bevisst, vil verken være attraktivt som bosted, som feriested eller et framtidig sted for næringslivet/arbeidslivet.

I et moderne kunnskapssamfunn vil derfor både den enkelte innbygger og den enkelte virksomhet være interessert i at samfunnet tar opp i seg et livslangt læringsperspektiv.

Dels som ei god videreutvikling av velferdsstaten. Det ligger mye god mental og fysisk helse i danning og utdanning.

Dels som ei videreutvikling av verdiskapingsstaten. Moderne verdiskaping har som nødvendig forutsetning en befolkning som er oppdatert mht kunnskap og ferdigheter. En befolkning som har læringslyst og som får muligheter og rettigheter til å leve den ut.

Sjøl om Norge har av en av verdens høyest sysselsatte befolkning, ligger det et potensial i rådende undersysselsetting (ufrivillig deltid) og arbeidsledighet (arbeidssøkende og de som ufrivillig lever på NAV-ytelser).

Samfunnet, som alt arbeidsliv, er avhengig av at flest mulig, hver for seg og/eller som en del av et fellesskap, søker utdanning – opplæring ut gjennom hele livet.

Lykkes vi med livslang læring vil det gi samfunnet økt kunnskapsmengde og kunnskapsfornyelse, bidra til sosial utjevning, styrke verdiskapinga og den økonomiske utviklinga, inspirere den enkelte til økt samfunnsengasjement, styrke identitet og selvfølelse, og ikke minst gi den enkelte bedre muligheter til å ta hånd om og styre sitt eget liv. Det å satse på livslang læring bidrar til geografisk utjevning, til kjønnsmessig likestilling og til påkopling av grupper som sliter med å bli en del av det fellesskapet som arbeidsliv og samfunnsliv er, for eksempel for våre nye nordmenn og personer med funksjonshemminger.

Vi er ikke her i dag, men vi er på vei i retning av å

  1. senke kostnadene ved å studere, både studiekostnadene og kostnadene til livsopphold, inkludert ulønnet permisjon fra arbeid, egen bedrift osv
  2. styrke rettighetene og pliktene på arbeidsplassene/i arbeidslivet til utdanning med lønn, pluss at i NAV-systemet må  ”utdanningslinja” være likeverdig stimulert og rettighetsfestet som ”arbeidslinja”
  3. styrke rettighetene til å få voksenopplæring, ikke minst for innvandrere, – og deretter tilgang til ”livslang læring”, – som er noe langt mer enn det begrepet som er valgt som hovedbegrep i Fordelingsmeldinga, nemlig ”voksenopplæring”

”Mer elevmakt – mer lærlingmakt”

16. mars 2012

Appell fredag 16. mars kl 1745 til Elevorganisasjon i forbindelse med deres aksjon for mer elevmedvirkning i skolen

”Mer elevmakt – mer lærlingmakt” er hovedparolene deres. Og svaret mitt er ja, det er både riktig og lurt, av flere grunner.

Det for meg å svare ja, forplikter mht hva jeg skal gjøre i tida framover i det bygget dere nå står foran.  Men det forplikter dere også, Makt og innflytelse er nemlig ikke bare noe en automatisk får gjennom noen lovendringer, ombudsordninger, undervisningsevalueringer eller liknende systemendringer.  Slikt kan være nødvendig for å bedre deres muligheter til økt innflytelse, til økt makt over læringsarbeidet. Men det er bare dere som ved grundig og godt arbeid kan veksle ut systemendringer  i faktisk økt elev- og lærlingmakt. Økt makt og innflytelse er noen en tar, ikke får. Dere er nemlig ikke ute etter noe ”liksominnflytelse”, noe skinndemokrati. Dere vil ha mer elevmakt, mer lærlingmakt for å gjøre en forskjell.

Det liker SV. Vi er et parti som mener demokrati er et grunnleggende viktig prinsipp i seg sjøl, ikke bare i politikken, men der folk er. I alle moderne samfunn skal innbyggere, arbeidsfolk, organisasjonsmedlemmer, tjenestebrukere, elever, lærlinger, studenter ha innflytelse over det som skjer. Det er et etisk prinsipp som ikke skal rokkes ved, men hylles og pleies! EO er elevenes LO!

Ingen skal unødig bestemme over og bestemme for andre. Alle skal både ha en rett, men også en plikt til å si i fra, til å bry seg, til å ta det ansvaret det ligger i å være med på styringa av skole og opplæring. Obligatorisk undervisnings- og lærevurdering innebærer både en rett til å vurdere, men også¨plikten til å benytte seg av denne retten. Alle må gjøre en innsats om demokratiet skal fungere!

Demokrati, medvirkning  skal altså på plass av prinsippielle grunner, men også fordi det rett og slett er lurt. Det gir bedre skole, bedre læring. Det kan umulig være uinteressant å få vite hva elever og lærlinger mener om undervisning, organisering, veiledning osv. Den læreren og instruktøren som er trygg på seg sjøl, vil også være trygg på å få inn vurderinger fra elever og lærlinger.  Den skolen og den lærebedriften som er opptatt av effektiv opplæring, er rett og slett avhengig av å spille på lag med dere elever og lærlinger. Skole og opplæringsbedriften har ikke noe mål og mening utover å lykkes med å uteksaminere kloke, kunnskapsrike, dyktige ungdommer. Det er liksom det alt dette dreier seg om! Å undervise, lære bort, instruere er noe en gjør sammen med dere, ikke bare til dere.

Et tredje argument for økt demokrati og innflytelse, er at maktutøving er noe som må læres, noe en må øve på, for å bli god på. Og hvorfor skulle ikke skolen og lærebedriften gjøre sin del av innsatsen her? Noe av det vakreste ved den norske samfunnsmodellen er at folk får lov til å delta, og deltar, i politikken, i arbeidslivet, i organisasjonslivet, i mediadebatter, – og i skole- og utdanningssystemet. Øving gjør mester! Det er ikke nok å lese om at demokrati er viktig, eller at læreren prater til dere om det. En må få det inn praksisveien. Learning by doing!  Nettopp derfor sloss SV for 16-års stemmerett.

Vi har en jobb å gjøre sammen: øke ungdommers valgdeltakelse! Etter fjordårets forsøk med 16 årlig stemmerett , vet vi at 16 åringer har et større ønske om å bruker sin stemmerett og at de stemmer oftere enn 18-åringer. Vi vet også at de førstegangsvelgerne som bruker sin stemmerett, oftere stemmer ved valg. Men det viktigste argumentet for 16-årig stemmerett henger sammen med de pliktene 16-åringer har. Hvis du kan fengsles som 16-åring, bør du også få stemme som 16-åring!

Det handler ganske enkelt om én ting: å gi ungdom mer makt! Lykke til framover. Jeg er med på laget.

 

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.