Når Høyre mener noe om fattigdom

Her følger mitt debattinnlegg publisert i GD mandag 4. januar:

Stortingsrepresentant Olemic Thommessen (H) er dagens gjesteskribent i GD lørdag 2. januar. Han skriver her prisverdig om fattigdom som vår viktigste utfordring. Det er positivt at en så ledende opposisjonspolitiker setter dette øverst på den politiske dagsorden for 2010. Dette er nemlig et område som både den rødgrønne regjering og stortinget må arbeide klarere og tøffere med i åra framover. Det er helt riktig det Thommessen skriver at vi fortsatt har langt fram til målet om å fjerne fattigdommen i ett av verdens aller rikeste land. Samtidig avdekker innlegget de klassiske forskjellene mellom høgresidas fattigdomsengasjement og den tilnærminga SV og den rødgrønne regjeringa har.

Legg for det første merke til at Høyre ikke vil snakke om fordeling eller utjevning i fattigdomsdebatten. Thommessen skriver faktisk at å koble utjevning og fattigdom er villedende. Der OECD, EU, Norge og de fleste land opererer med et relativt fattigdomsbegrep, har nå Høyre bestemt seg for å komme fram til mer særnorsk fattigdomsbegrep. De vil frikople begrepet fra medianinntekt og inntektsfordeling, og mer beregne seg fram til et grense for såkalt anstendig livsgrunnlag. De langt fleste fagfolk og politikere har da også tatt avstand fra dette Høyreutspillet som kom rett før jul. Sjølsagt er fattigdom noe relativt, noe som ikke kan løsrives fra hvordan mellomklassen og rikfolk har det. Hva som oppleves som anstendig vil til en hver tid være nøye koplet til hvordan andre rundt oss har det.

Legg for det andre merke til at Høyre vil ha inntektsgradert brukerbetaling. Der SV mener det er viktig at velferdssamfunnet skal omfatte alle og være der på en likeverdig måte for alle, vil høyresida ha inntekstgradert betaling og behovsprøvinger, gjerne kombinert med private tilbud til alle de som vil/kan betale noe mer. SV mener dette ikke minst vil svekke oppslutningen om dagens universelle velferdsordninger. For Høyre er vel likevel dette noe av poenget; at vi har en offentlig velferdsstat som reduseres til primært å ta seg av de trengende/de fattige. Så kan de rike kjøpe seg til private og bedre (tilleggs-)tjenester?

Legg for det tredje merke til at Thommessen antyder et behov for endringer i sjukelønnsordningen. Ja vel, er det økt egenbetaling de første dagene vi er sjuke som Thommessen her håper å få gjennomslag for? Erfaringene fra Danmark viser at dette bare gir økt fattigdom, og ikke mindre sjukefravær og sjukdom.

Thommessen avslutter med å skrive at ”Solidaritet handler ikke om å peke på andre, men om selv å ta ansvar”. Men dette budskapet skal altså ikke gjelde de rikeste av oss?

Reklame