Akademisk frihet?

Stortinget har diskutert et representanforslag om akademisk frihet. Her følger mitt 5-minuttersinnlegg:

Dok 8: 7 – akademisk frihet – AH
160210
President!
Innstillinga her i dag er så godt som enstemmig. Det er vel egentlig bare Venstre som skiller seg ut i sin tiltro til en ekstra dose med ny og forsterket lovregulering.

At komiteen deler seg i sin refleksjon over styring, føringer, oppdragsforskning og det at det samarbeides stadig mer nasjonalt og internasjonalt, tror jeg ikke vi skal dra for langt. Det er ikke noe feil, tvert i mot, å hevde at det ligger utfordringer her, men i vår flertallsmerknad sier vi mer offensivt at en nettopp må aktivt fokusere på hvorvidt infrastruktur, rammebetingelser og styring muliggjør arbeidsmåter og forskningsperspektiver på en faglig anstendig måte.

Rent generelt, for hele høgere utdannings- og forskningsfeltet sett under ett, er den akademisk frihet på institusjonsnivå knapt omstridt, – det gjelder både “lærefrihet” (kan ikke pålegges å stå for et bestemt og regimevennlig vitenskapelig syn i undervisningen etc.) og forskningsfrihet. Det er likevel lett å se at finansieringen avgjør hvor reell den blir på forskningssida.

Den akademisk frihet på individnivå. når det gjelder forskning, er mer omstridt, uten at vi kanskje helt vil innrømme det. Denne debatten kan ikke reduseres til ”borgerlig ideologi”, i anførselstegn, om uavhengighet. Det er sjølsagt legitimt av myndigheter (på vegne av fellesskapet) og andre (som evt. finansierer) å stille krav om hva det skal forskes på. Men det er spørsmål om balansen her, tipper den for langt i retning eksternt styrt forskning vil akademia miste sitt særpreg og noe av sin begrunnelse. Retten til egendefinert forskning er veldig viktig, og helt avgjørende for kvaliteten på forskningen framover. Noen må forsvare “nytten av det tilsynelatende unyttige” – for vi vet ikke på forhånd hva som i det lange løp vil være viktig kunnskap.

Jeg er derfor svært glad for at kunnskapsministeren i sitt svarbrev av 30. november i fjor til komiteen understreker at hun ytterligere vil understreke dette poenget i sine basisfinansieringstildelinger til instituttsektoren. Måtte så flere slike institutter bli anstendig basisfinasiert framover.

Så er det den akademisk frihet for individene, men kanskje også instituttene, til å ta del i samfunnsdebatten. Hvis vi får de samme hierarkiske styringssystemene og krav på lojalitet og lydighet i akademia som finnes i mange andre organisasjoner, så mister vi en veldig viktig del av demokratiet. Frie og uavhengige folk i akademia er en veldig viktig institusjonell del av demokratiet og et levende sivilsamfunn. Noen fra den eldre garde av forskere hevder med jamne mellomrom at dagens unge og middeladrende forskere i for liten grad deltar i det offentlige politiske ordskiftet – De heveder gjerne at alt var så mye bedre da vi var unge – og kanskje det? Der det på 70 –tallet var ei klar forventning innen forskerfamilien om å synes og høres i det offentlige rom, har vi nå en motsatt profesjonskultur: Publiser i anstendige tidsskrift, men ellers forbli taus og inaktiv. Men, tja, – jeg vet ikke. Det er alltid vanskelig å lese si egen samtid. Det kan være en debatt av den typen Ole Paus karakteriserer som ”alt var så mye bedre under krigen”.
———————————————————————————-
Til slutt, president, så langt tida rekker: La meg sitere ett av de innspillene jeg har fått fra en av de forskerne som har levd og virket ute i instituttsektoren:

”Den ”akademiske friheten” har sjelden vært truet i snever forstand, og i den forstand komiteen tar opp. Få oppdragsgivere holder i pennene som formulerer rapportene.
Men muligheten til metodevalg og rapporteringsform er etter hvert blitt skarpt målstyrt innenfor ”etterspørsel – tilbyder” markedet. Det kjentes pinlig å skulle legge inn ”anbud” på et forskningsoppdrag med rammer på mellom 3 måneder og et år. Det ble en vridning mot inntjening, konsulentvirksomhet og enkel bruk av kvantitativ, ureflektert metode, – som gjerne resulterer i enkle og av og til medieoppslagsverdige rapporter. I forhold til forsknings- og kunnskapsutvikling opplevde og opplever vi hva jeg vil kalle en markant målforskyvning. Det viktigste er ikke nysgjerrighet, innhold, substans og forsøk på kritisk blikk og overskridelse, men at du tjener inn nok ved at det du gjør er salgbart i et marked.
Institutt X er fortsatt i markedet, men ikke lenger i noen forskningsfront….

Selv hoppet jeg av ”konsulent – forskningen” (og det etter hvert personlige inntjeningskravet på nær 1 mill. årlig) da anledningen bød seg, og har i fem år vært i UH – sektoren. Men også her opplever jeg at markedslogikken spiser seg inn med åpenbare målforskyvningseffekter.

Akk ja, President. Slik må vi ikke få det. Det er ingen tjent med?

Reklame