Mobbing i skolen, og i samfunnet

For en måned siden diskuterte vi mobbing i stortingsalen. Her følger mitt 5-minuttersinnlegg:

President!

Fenomenet mobbing i skolen er blitt mye diskutert de siste månedene, også på Stortinget. Sist torsdag behandlet Stortinget i plenum et representantforslag fra KrF som munnet ut i vedtak om å be Regjeringa utforme krav til skolene om at de enten skal ha et antimobbeprogram eller en forpliktende handlingsplan mot mobbing. Her følger utdrag fra mitt hovedinnlegg i debatten:

Mobbing – rekk opp handa den som er for? Ingen sjølsagt. Derfor vekker det harme og oppgitthet når mobbehistorier presenteres, når modige mobbeofre tar den belastningen det gjerne er å stå fram med sin historie.

Samtidig, like sjølsagt som at alle er i mot, like sjølsagt er det, og det bør vi alle innrømme, at de enkle svarene på spørsmålet: Hvordan i all verden blir vi kvitt denne styggedommen, finnes ikke.

I stortingssalen, særlig i de første dagene etter at en sak er kommet på dagsorden, et det et forventingspress om at vi politikere skal komme opp med de enkle, forløsende svar. Vis handlekraft! Det blir mye ”aksjon” ut av et slikt politisk spill, på bekostning av klok refleksjon.

Når man snakker om mobbing er det viktig at man prøver å bli så noen lunde enige om hva er mobbing er. Arbeidstilsynet sier det på denne måten: Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg. Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.

Denne siste er likevel vanskelig, det å avgjøre om en situasjon er såkalt likeverdig eller ikke: Det kan bli sagt at han/hun fikk som fortjent, eller slik må en da tåle. Da er det viktig alltid å ha på minnet at den enkeltes opplevelse av situasjonen er den enkeltes sannhet. Når noen hevder å bli mobbet, eller at noen påpeker at noen blir mobbet, så må vi ta tak i saken. Der og da. Så må vi samtidig huske at mobberen trenger hjelp for å komme på skinner igjen. Det blir for enkelt bare å rope om straff og tvangsflytting.

En skal ikke ha arbeidet lenge med dette triste fenomenet for å se at mye gjøres i skolen, heldigvis, – av nasjonale myndigheter, av skole/skoleeier, av foreldre- og elevorganisasjoner og mange andre grupperinger. Det er gledelig at det også forskes stadig mer både på hva som egentlig foregår og hvordan en kan komme problemet til livs, f eks av senter for atferdsforskning i Stavanger.

En epostrunde til lærere, elever og foreldremiljøer bekrefter at dette er det mange som arbeider ivrig og konkret med. Mange vil mye, og gjør mye for å komme mobbing til livs. Det er betryggende, men det trengs mer og bedre. Derfor må vi aldri slippe fokuset.

Jeg er i utgangspunktet positiv til antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing, men sett for all del arbeidet inn i den store læringsmiljøsammenhengen. Det er videre viktig å minne om at slike plankrav fra oven gjerne gir oss i storting og departement god samvittighet. Vi kan kvittere ut at vi gjør noe, at vi bryr oss. Men mye erfaring viser at gode skole kulturer må bygges opp nedenfra og innenfra. Et stortingsvedtak og en plan i seg sjøl hjelper lite.. Slike planer og programmer blir bare nyttige hvis de kommer som et resultat av ektefølt engasjement ut på den enkelte skole, og det enkelte lokalsamfunn.

Ei viktig påpeking til slutt: Vi lever i ei tid der det blant store grupper i det offentlige rom, i det offentlige ordskiftet, er akseptert at det mobbes. Mange grupperinger som asylsøkere, homofile, innvandrere, muslimer, kronisk sjuke, overvektige, funksjonshemmede, uføretrygdede, rusavhengige m.fl. føler seg ofte og systematisk mobbet. De prøver stadig vekk å fortelle oss at de føler seg trakassert, plaget og utfryst, – ikke minst av mange politikere. Mange media, ikke alle, legger godt til rette for slik mobbing. Nettet og mobiltelefon nærmest inviterer til slik trakassering, ser det dessverre ut til.

Når så mobbekulturer utvikler seg i skole og barnehage, blir det en ny bekreftelse på at skolen speiler samfunnet. Den skaper ikke samfunnet. Vi får altså de problemer i skolen som vi/samfunnet fortjener. Vi kan se langt etter en mobbefri skole, når samfunnet velger nærmest å forutsette en slik mobbekultur. Sjøl er jeg overbevist om at samfunnet har ei større mobbeutfordring enn skolen. Skolen har lenge akseptert å ha et mobbeproblem, og prøver prisverdig på ulike måter å gjøre noe med det. Det samme gjøres i noen grad ute på arbeidsplassene. Men i det offentlige rom er mobbing nærmest en forutsetning for å bli hørt, bli sett, bli lest. En del av de stortingspolitikere som raskest og mest bastant ropte ut om mobbekrise i skolen, bør legge seg dette på minnet.

Reklame