Direktivinnvandring til glede og besvær

Når oss Nei til EU-folk møtes nå om dagen blir det mye direktivprat, for EU-direktivene står i kø for å bli omfavnet av oss nordmenn.

Det Nei til EU-folk ofte diskuterer er hvorfor det politiske flertallet så konsekvent velger å bukke og takke ja til denne direktivinnvandringa, i motsetning til annen innvandring. Det innvandringsrestriktive politiske flertallet i Norge er nemlig svært så innvandringsvennlige når det gjelder direktiver.

Skyldes det frykten eller ærefrykten for EU, eller er det innholdet i disse direktivene som i seg sjøl er så overbevisende gode at Jens og Erna setter hele sin politiske prestisje inn på å hindre norske direktiv-nei? Jeg har lenge ment at vi på Nei-siden litt for raskt unnskylder Ja-til-direktiv-partiene med at de nok innerst inne misliker mye av innholdet i vikarbyrådirektivet, mediedirektivet, postdirektivet, helsedirektivet osv. Nei, jeg mener de er for! Når vi i Norge raskt og effektivt tar imot og setter direktiv ut i livet, gjerne enda kraftigere og raskere enn EU sjøl, er det nettopp fordi de har i seg en politikk som flertallet i Norge er for.

Datalagringsdebatten i Stortinget for ei uke siden viste dette med all tydelighet. Der EU sjøl har spennende, vanskelige interne debatter og signaliserer mye tvil og tro, var flertallet i stortingasalen overbevist om at dette var riktig å gjennomføre, og gjennomføre raskt. Det samme var i ferd med å oppskriftmessig skje på landsmøtet til Arbeiderpartiet. På nytt mobiliserte ledelsen med Jens sjøl i spissen, denne gangen for postdirektivet. Men partigrasrota ikke bare ville noe annet, men de turte også!

Måtte dette bli en seier ikke bare i mot postdirektivet, men for ei samfunnsvikling der vi styrker, ikke avvikler, viktig offentlig infrastruktur som post, samferdsel, utdanning og helse. Det er mye et spørsmål om å bruke sunn fornuft mht hva som fungerer i et langstrakt og spredtbodd land som Norge.

Reklame