Kaos om borgerlig forskningsfond (Publisert i Klassekampen i romjula)

Ett av hovedtemaene i den årlige budsjettdebatten i Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen var de borgerliges forslag om et forskningsfond på minst 100 milliarder, og med en årlig avkastning på 4%.  Debatten begynte som offensive angrep på oss rødgrønne; bare et slikt fond ville skape forutsigbarhet, langsiktighet, robusthet, ei forskningsfinansiering frikoplet fra det årlige politiske budsjettspillet. Det endte i fullt kaos da våre rødrønne motangrep kom som spørsmål etter spørsmål ut gjennom debatten: Ville avkastningen blir pris- og lønnsjustert? I tilfelle nei, betyr ikke det at da vil avkastningen forutsigbart minke år for år? Og det var vel ikke det som skulle være det fine med forutsigbarhet? Og hvis svarte er ja, det skal pris- og lønnsjusteres, hvorfor er ikke dette blitt skrevet inn i opposisjonens budsjettforslaget? Eller er det slik at dette skal vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjettene framover?  Men da har en da ikke klart å frikople seg politikken?

Det kom mange både unnvikende og ulike svar fra opposisjonsrepresentantene. Noen kom med unnvikende refleksjoner om at det var helheten i forskningsbudsjettene framover som var det avgjørende. Andre sa at ei slik pris- og lønnsjustering kunne en sjølsagt velge å gjøre. Et tredje svar var at ei slik justering burde kunne skje automatisk.

Dermed fikk vi rødgrønne  en bekreftelse på at dette er lite gjennomtenkt fondsforslag, og vil i seg sjøl verken gi spesiell forutsigbarhet eller politisk frikopling. En kan ikke lure seg unna den politiske budsjettdynamikken!

Den eneste farbare strategien for oss venner av forskning, er derfor å argumentere og dokumentere at god forskning er god samfunnsinvestering.

Reklame