Fra gresk tragedie til europeisk vekst?

Jeg var i Hellas under valget. Både på forhånd, under og nå etter valget fascinerer det meg hvor ensidig media og brorparten av det politiske lederskapet i Norge og Europa for øvrig omtaler den greske krisa. Høyrepartiene og det sosialdemokratiske PASOK blir unisont framstilt å representere løsningen og ansvarligheten. Venstresida med SVs søsterparti Syriza i spissen står for kaos, krise og et gresk farvel til både euro og EU. Likevel oppnådde de hele 27,2 prosent oppslutning i valget, og var nær ved å vinne regjeringsmakt.

Jeg hadde en mistanke på forhånd. Denne ble klart bekreftet i mitt møte med lederskapet i Syriza, det at resonnementet til både den europeiske og norske makteliten inneholder to alvorlige feil. For det første overselger de EU-lederskapets krisepakker. For det andre feilinformerer de bevisst om venstresosialistenes alternative tilnærming.

Den tyske filosofen Karl Marx skrev blant annet at ” de herskende tanker i en epoke er herskernes tanker”. Det er de som sitter med makta, som definerer hva som er rett og galt. Det er nettopp dette som preger finanskrisedebatten vår.

Det er for det første naivt å tro at EU-lederskapet med Merkel i spissen har knekt krisekoden. Hvis så er tilfelle hvorfor er da den interne uenigheten i EU større enn noensinne, både mht hva som er årsakene til krisa og hva som er de politiske og faglige løsningene? Daglige kommer nye deprimerende oppslag om hvor mye penger bankene trenger for ikke å klappe sammen. Den sosiale, økonomiske og demokratiske krisa sprer om seg i hel i Europa. Få er klar over at sjøl i Tyskland lever over 20 % på eller under fattigdomsgrensen. EUs ensidige krav, helt opp til de siste ukene, om budsjettkutt, nedbygging av velferdsordninger og lavere lønn vil bare forsterke disse krisene. Folks tillit til de demokratiske systemene svekkes raskt når en samtidig ser at de rike glipper fortsatt unna, både mht skatt og skyld.

Det er for det andre tydeligvis få som har studert Syriza noe grundigere enn å lese om partiet i gresk dagspresse. Partiprogrammet er klassisk venstresosialistisk, og derfor også godt spiselig for mye av sosialdemokratiet, grønne og sosialliberale partier. Når det gjelder forholdet til euroen og EU har Syriza understreket det stikk motsatte av det som blir hevdet av makteliten her hjemme. Syriza vil holde på euroen, og de vil at Helles skal bli i EU.
Syrizas politiske prosjekt er nemlig like mye europeisk som gresk, akkurat som krisa er europeisk og ikke bare gresk. Syriza har derfor i lengre tid samarbeidet tett med den europeiske venstresiden. De understreker at de vil invitere inn i arbeidet ikke minst grønne og sosialdemokratiske partier, i tillegg til fagforeninger, miljøbevegelse og andre folkelige bevegelser. Det trengs nemlig ei brei mobilisering for å foredle fram en alternativ strategi til den dominerende Merkelstrategien. Dette betyr at om eventuelt Hellas skal ut av euroen på et senere tidspunkt, skal dette komme fram som en del av ei europeisk krisepakke, ikke bare ei gresk krisepakke.

Tsipras, leder i Syriza, prøver prisverdig både å gi det greske folket håp og samtidig som de plasserer ansvaret hos de som rettmessig fortjener det, nemlig regjeringspartiene, den rike overklassen i landet, globale kapitalister, bankmenn og aksjespekulanter. Han understreker, bl.a. i sin første hilsen etter valget, at i demokratier må kriseløsninger ha folkelig forståelse og aktiv deltakelse om en skal lykkes.

Det blir videre hevdet at Syriza ikke anerkjenner de forpliktelser Hellas har ovenfor EU. Dette er også feil. Det er betingelsene de ikke vil akseptere. En redder ikke livet til en pasient ved å foreskrive dødelig medisin! Tsipras er samtidig påpasselig med å understreke at det finnes ingen smertefri, enkel og rask vei ut av den greske og europeiske krisen. Men det en i alle fall vet er at den rådende ensidige innstramningspolitikken og ei storstilt privatisering kombinert med en total manglende vilje til å utfordre storkapitalen er ei dødslinje for den samfunnsmodellen som europeerne møysommelig har bygd opp det siste hundreåret. For høyrepartiene er dette kanskje bra i seg sjøl i forhold til hva som er deres drømmesamfunn. For oss på venstresida er dette tragisk. Vi vet nemlig at det som vi omtaler som den nordiske samfunnsmodellen er den beste forutsetningen for bærekraftig samfunnsutvikling, ikke en trussel.

Få her hjemme har fått med seg at Syriza har utarbeidet en svært detaljert plan for å ta ned statsgjelda, bygge opp et effektivt skattesystem som også inkluderer de rike, regulere hele finanssektoren, skape betingelser for investeringer i den tilbakestående greske industrien m.m. Mye av det minner om den tiltakslista den franske presidenten Hollande har fremmet. Det viktigste for Hellas nå, er å få fart på økonomien. Satsing på kutt i velferd og sparing vil gi massearbeidsløshet, en ondskapens spiral mot depresjon. Det vil også ramme mange norske eksportarbeidsplasser. Økonomene sier det samme. Veien ut av krisen går gjennom investeringer og bærekraftig velferd, den resepten som Syriza anviser.

Men skjer det noe nå? Merkel møter motstand, fra bl.a. Frankrike, Spania og Italia. I Hellas uttaler nå PASOK-leder Evangelos Venizelos at Hellas har en nærmest umulig oppgave foran seg når det gjelder å overholde spareplanen til EU og pengefondet IMF de to neste årene. Han viser til at landets bruttonasjonalprodukt kommer til å krympe med 6,7 prosent i 2012, ikke 4,5 prosent slik tidligere anslag viste. At økonomien krymper mer enn forventet, skyldes blant annet lønnskutt i staten og at mange offentlig ansatte er sagt opp i tråd med kravene fra de utenlandske kreditorene. Med høyere arbeidsledighet og færre sysselsatte, synker både den økonomiske aktiviteten og skatteinntekter.

Det var nettopp dette Syriza har fortalt oss i lengre tid, for døve norske øver. Kunne vi fra nå av håpe på en noe mer etterrettelig og åpen debatt?

Reklame