Kommunal tilstandsrapportering

Vi spurte:

Fra 1. august 2009 fikk alle skoleeiere en ny lovbestemmelse å forholde seg til. Det betyr at både fylkeskommunene og kommunene årlig skal lage kommunale tilstandsrapporter på skole.

Så kan en mene mye om slike pålegg fra oven, ikke minst jeg sjøl gjør det ofte på en kritisk måte. Samtidig, sjølsagt må en kommunestyre- og fylkestingsrepresentant vite noe om skolesektoren som er en av de viktigste og mest spennende en kommune og fylkeskommune har fått ansvar for.

Rapportene skal gi politikerne innblikk i hvordan skolene drives og hvordan elevene lærer og trives.

Eller som det heter på skolebyråkratenes språk: Strukturkvalitet, prosesskvalitet og resultatkvalitet.

Eller som det står skrevet av Kunnskapsdepartementet og gjengitt i utdannings-komiteens innstilling nr. 42 (2008-09) til Stortinget:

Alle elever som går ut av grunnskolen, skal mestre grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning og arbeidsliv.
Alle elever og lærlinger som er i stand til det, skal gjennomføre videregående opplæring med kompetansebevis som anerkjennes for videre studier eller i arbeidslivet.
Alle elever skal inkluderes og oppleve mestring.

Kommunene skal altså vite hvordan de skal legge forholdene bedre til rette for at elevene lærer det de skal i skolen osv og med mye mer.

Ja vel, gode kommune- og fylkespolitikere: Hva skjer? Har dere gode opplegg for å politisk arbeide med skoletemaet inkludert slik rapportering? Et opplegg som balanserer mellom å gi alle et nødvendig og klokt innblikk uten at rapporteringa blir for byrdefull og rituell, og dermed mest «fordummende»?

Meld gjerne tilbake!”

Dere svarte: – her gjengitt litt stikkordsmessig og ikke språkvasket

Hei – slike rapporteringer er ikke noe nytt – men har alltid vært et verktøy kanskje først og fremst for at skoleeierne skal kunne se hva ressursene er blitt brukt til.

Det nye, slik jeg ser det, er at her vil den enkelte elevens kompetanse bli kartlagt og viktigere; evt. manglende kompetanse. Mitt spørsmål er da: Hva vil bli gjort, og især i forbindelse med overgang mellom barneskole, ungdomsskole og videregående opplæring?

For å være konkret: Jeg mener å vite at fra neste skoleår skal alle elever som begynner i 1. klasse på videregående opplæring bli testet i leseferdighet og jeg regner med at det vil avdekkes manglende ferdighet hos en mindre gruppe. Dette har også vært gjort tidligere og for de elever som har skåret for svakt har innsatsen vært tilfeldig og stort sett avhengig av norsklærerens kompentanse og/eller velvilje.

Jeg vet ikke hvilke tiltak som er tenkt iverksatt i forbindelse med denne omfattende testingen av leseferdighet og i hvilken grad det vil bli bevilget ressurser til undervisning/kursing av elever som ikke behersker lesing på et tilfredstillende nivå. Det jeg vet som norsklærer i videregående opplæring er at jeg ikke har den nødvendige kompetansen og heller ikke tidsressusren for gi disse elevene den nødvendige «ekstra»undervisning.

Er spent på å få vite hva som skjer på Stortinget, i direktoratet og i fylkeskommunene?  Send gjerne informasjon om arbeidet omkring dette.

Sentrale pålegg om rapportering av elevers eventuelle mangelfulle kunnskapsnivå burde vel egentlig ledsages av sentralt forankrede bevilgede fondsmidler som den enkelte skole kan søke om når mangelfull grunnlagskunnskap hos elevene avdekkes/dokumenteres, slik at rapporteringen kan få positive konsekvenser i form av ekstra ressurstilgang for den enkelte skole når det dokumenteres at de står overfor en ekstra utfordring. Midler øremerket til ekstra lærerinnsats overfor aktuelle elev(grupper) for å stimulere til læring.

Uten en slik mulighet vil i realiteten skolene «straffes» ved at de tvinges til å saldere innenfor eksisterende budsjett- og personalrammer selv om det dokumenteres at skolene har ekstra utfordringer.  Slik kobling av evaluering og ressurstilgang bør et SV i regjering kunne kreve, ikke minst når partiet sitter med kunnskapsministeren.

Med mulighet til ressurstilgang vil skolene på den annen side ha en direkte interesse av evalueringen.

Det er viktig å stille krav til kunnskap og ferdigheter i skolen, men god SV-skolepolitikk må i tillegg være å bidra konkret til styrket oppfølging av elever, heller enn å akseptere den privatiseringen og individualiseringen av problemene som ligger i å skyve alt ansvar for endring utover og nedover i systemet i systemet, uten medfølgende ressurstilførsel.

Rent praktisk trengs selvfølgelig noen som kan utføre ekstra undervisning  også, men det er en annen «skål», som må gripes an på andre måter.

Når det gjelder rapportering om elevers kunnskaper, trivsel med videre, bør vi nå etter hvert stille spørsmål om hvor mange rapporter som skal skrives. I møte i opplæringsutvalget i Nittedal sist mandag ble dette drøftet, blant annet på bakgrunn av at det nå har kommet nye rapporteringskrav  om årlig rapport om tilstanden i grunnopplæringa.

Dette kommer i tillegg til tidligere lokale og nasjonale rapporteringskrav. Det er kanskje på tide å gjennomgå rapporteringsregimet for å forsøke åredusere dette slik at lærerne får tid til det skal være, nemlig lærere.

«Enig med siste taler!», som det heter:

En del rapporteringsrutiner har en lei tendens til å komme i tillegg til, og ikke isteden for, allerede eksisterende rapporteringsrutiner. Forskjellen mellom de gamle og nye/foreslåtte rutinene er da først og fremst at mottaker av rapporten er en litt annen instans.

Ønsket om nye rapporteringsrutiner har  dermed ikke sjelden et lederperspektiv mer enn et brukerperspektiv. Man skal rapportere for at leder skal «vite», ikke for at de skal «handle»: Et tegn på dette er når responsen fra mottaker/leder rutinemessig er en variant av: «Dette er alvorlig! Tiltakene er et lokalt/desentralisert ansvar, men jeg tar som leder ansvaret, og vil innskjerpe at noe må skje…» Fint å si i radioen, men ingen betydning i organisasjonen. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg helst vil knytte ressurstilgang til nye ønsker om rapportering: Det bør «koste» noe å innføre rutinen, og rutinen må ha positive konsekvenser som står i forhold til formålet med organisasjonen.

Litt satt på spissen: Har ikke en rapportering en konsekvens, vil en del rapportering, spesielt hvis det kartlagte allerede belyses i andre kartlegginger med andre mottakere, primært være folkeopplysning av ledere, uten betydning for organisasjonens målsetting. Da kan man like gjerne vurdere om man kan løse rapporteringsbehovet ved å fjerne lederen/det aktuelle ledernivået, som å innføre rapporteringen, og dermed oppfylle organisasjonens målsetting både rimeligere, enklere og med mindre arbeid ;-)!

All rapportering er likevel selvfølgelig ikke negativ, poenget er bare at rapportering i seg selv ikke er et tiltak, slik noen synes å tenke, bare et av flere mulige virkemidler for å komme frem til tiltak/beslutninger om tiltak…

Jeg har vel et subjektivt inntrykk av at når folk som ikke duger i skolen pga manglende evne til samhandling med elever søker seg over i skolebyråkratiet trenger de både å få tiden til å gå, samt vise handlekraft overfor ledelsen ved å finne opp nye rapportskjemaer. I løpet av min tid som IT-ansvarlig måtte jeg fire ganger i året sende inn liste til fire ulike instanser om hvor mange pc-er skolen hadde, hva slags serienummer de hadde etc. Siden vi fikk de samme skjemaene hvert år var det intet tegn på at disse fire ulike instansene utvekslet informasjon med hverandre, ga skolene respons på utført skjemaarbeid eller tok vare på resultatene til neste gang.
Det burde være et minstekrav for behandling av rapporter at man ga respons. For hvis ingen i byråkratiet gidder lese/gjøre noe med rapporten, burde skolene slippe å fylle den ut neste år.

Sentrale pålegg om rapportering av elevers eventuelle mangelfulle kunnskapsnivå burde vel egentlig ledsages av sentralt forankrede bevilgede fondsmidler som den enkelte skole kan søke om når mangelfull grunnlagskunnskap hos elevene avdekkes/dokumenteres, slik at rapporteringen kan få positive konsekvenser i form av ekstra ressurstilgang for den enkelte skole når det dokumenteres at de står overfor en ekstra utfordring. Midler øremerket til ekstra lærerinnsats overfor aktuelle elev(grupper) for å stimulere til læring.

Uten en slik mulighet vil i realiteten skolene «straffes» ved at de tvinges til å saldere innenfor eksisterende budsjett- og personalrammer selv om det dokumenteres at skolene har ekstra utfordringer.  Slik kobling av evaluering og ressurstilgang bør et SV i regjering kunne kreve, ikke minst når partiet sitter med kunnskapsministeren.

Med mulighet til ressurstilgang vil skolene på den annen side ha en direkte interesse av evalueringen.

Det er viktig å stille krav til kunnskap og ferdigheter i skolen, men god SV-skolepolitikk må i tillegg være å bidra konkret til styrket oppfølging av elever, heller enn å akseptere den privatiseringen og individualiseringen av problemene som ligger i å skyve alt ansvar for endring utover og nedover i systemet i systemet, uten medfølgende ressurstilførsel.

Rent praktisk trengs selvfølgelig noen som kan utføre ekstra undervisning  også, men det er en annen «skål», som må gripes an på andre måter.

Jeg er enig i at rapportering bør knyttes til økonomi og finansieringsordninger. Snakket med noen lærere på et LO møte for noen år siden som irriterte seg over at bevilgninger til den enkelte skoles lærerlønn gis to ganger i året avhengig av antall elever. Det vil i praksis si at hvis en del elever faller fra i løpet av høsten slik at det kanskje bare blir 25 i flere klasser i stedet for 30, vil rapportering om dette føre til at en større skole mister lønnsmidler til et par lærerstillinger etter jul. Da må penger enten tas fra vedlikehold, redusering av fagtilbud eller sammenslåing av klasser. Og avhengig av lærerstabens ansiennitet vil det ikke alltid være de klassene som er blitt mindre som slås sammen.
Det som opptok LO på dette møtet var at mange rektor som visste at det alltid ville ha noe frafall på høsten derfor måtte ansette færre lærere enn de trengte for å gi et godt tilbud på høsten for å ha penger til å gi dem lønn etter jul. Og når skolen ikke våger ansette nok lærere eller må satse på lærere som er billigere i drift fordi de har mindre ansiennitet/erfaring og minst mulig utdanning, er det ikke sikkert at frafallet går ned neste år.

Mitt poeng i dette kanskje litt spontane og derfor usammenhengende innlegget er at rapportering av problemer med frafall ikke bør føre tilv automatiske økonomiske straffetiltak.

ET annet problem er at det å gi skolene penger etter antall elever gjør at alle videregående skoler må satse på linjer som enten er billige (dvs minst mulig yrkesfag) eller populære (dvs medialinjer.) Veldig mange elever går derfor på medialinjer ofr å bli journalister selv om antall slike jobber ikke står i stil. I fjor utdannet Norge 140 nye skuespillere til de 140 faste skuespillerjobbene som finnes i Norge.

Med andre ord. Dagens finansieringsordning er så lite rasjonell at vi ikke lenger utdanner folk til de jobbene samfunnet trenger. Og rektor som ikke pynter på rapportene sine vet at elevene blir straffet strengt.

Slik jeg ser det, er fokus i for stor grad rettet mot elevene.

Du bør snarest bidra til en kartlegging av arbeidsmiljøet ved norske skoler:

– Hva slags kompetanse har rektor?
– Hva slags kompetanse har mellomledere?
– I hvilken grad bidrar den lokale skoleledelsen til at ansatte kan melde fra uten å bli utsatt for represalier?

– Hva slags kriterier blir norske skoleledere ansatt etter?

Jeg mener de må gjennomgå psykologiske tester der egnethet som leder er en meget sentralt punkt.

For – det er ikke slik at en god lærer, en dyktig journalist, en cfaglig fremrakende sykepleier egner seg som leder.

Dessuten – i skolen er det utviklet system der kolleger med ledelsens vitende og vilje angir kolleger. Er det i samsvar med Arbeidsmiljølovens krav?

Vi har det på deler av videregående. All yrkesrettet utdanning er underlagt
ISO 9001, mens vi ikke har klart å få til et kvalitetssystem på
studieforberedende, dessverre.  Elevene er de flinkeste til å bruke
avviksmeldingssystemet hos oss, mens mange av de ansatte «saboterer»
systemet.

I grunnskolen er man i gang med å etablere et kvalitetsvurderingsystem, men
i dag har vi ikke noe som kan gi svar på de spørsmål du stiller for alle
skoler.

Som tidligere aktiv SV-politiker og nå skoleleder vil jeg knytte noen kommentarer til forslaget.

1) For det første mener jeg ropet på mer rapportering i stor grad et utslag av NPM- (New Public Management) tankegang. Det blir i for stor grad lagt vekt på resultatkvalitet (fordi resultater i form av karakterer og scorer på kunnskapstester er enkle å telle), men i skolen er det ikke slik at det er bare det som kan telles som teller. Vi har blant annet formålsparagrafer med omfattende holdningsmål. Tilnærmingen risikerer derfor å bli for snever, fokusere på skolene som produsenter og elever/ foresatte som kunder og utelate viktige deler av skolens samfunnsmandat.

2) For det andre mener jeg det er viktig, som tidligere kunnskapsminister Solhjell la stor vekt på, at dette ikke bare blir nok en oppgave som skyves over på skolen for å gi folkeopplysning til mer eller mindre uvitende ledere og politikere (såkalte ‘skoleeiere’, et ord som jeg er ukjent med at man ellers finner i land det er naturlig å sammenligne Norge med.) Lærerne må få nødvendig tid til å konsentrere seg om sin primæroppgave, nemlig undervisning.

3) For det tredje ser vi at det nå er tendenser til at rapporteringen i grunnskolen nå både samordnes og rasjonaliseres (bl.a. samordnes nå rapportering og data i GIS, PAS og ståstedsanalysen), til at man klarer i større grad å få med i stadig større grad de mindre ?tellbare? størrelsene i skolens samfunnsmandat og til at skoleverket i stadig økende grad bruker og ser på innsamlede data som relevant beslutningsgrunnlag for hvordan man arbeider i skolen. 

Dette mener jeg i stor grad skyldes våre folk i Kunnskapsdepartementet, som ut fra en ”if you can?t beat them, join them”-tankegang har greid å vri dette NPM-uvesenet til noe som i stadig økende grad oppleves som meningsfullt, ikke bare for skoleeierne, men etter hvert også for skolen(e).
Når rapportering nå innføres på bred front i vgs., er det klart at også de, likedan som grunnskolen, vil oppleve ?barnesykdommer?, men jeg tror det vil gå seg til etter noen år.

Så til spørsmålet om hva politikerne lokalt bør gjøre.
Her mener jeg det viktig at man

–  har tillit til at fagfolkene (skoler, fylkesmann og utdanningsdirektoratet) vet best, og at de får gjøre sin jobb i fred,

– samtidig som man stiller krav om at rapporteringen også skal si noe vesentlig om struktur- og prosess-kvalitet (holdningsmål, skolemiljø, trivsel, demokrati osv.)

– og legger at man vekt på at dette ikke er et krav om merarbeid, men til at skolen gradvis skal legge om sine rutiner til å jobbe profesjonelt på en måte som også skaffer dokumentasjon til nytte for så vel skole som politikere.
Målet må være å få til en endring, ikke i retning utdanningsfunksjonærer, men i retning økt dokumentert profesjonalitet i skolen.

Forøvrig synes det klart for meg at våre sentrale skolepolitikere har valgt sin taktikk:
De bruker NPM-språket og markedsmetaforene (Jfr. ‘Markedets makt over sinnene’ av Bent Sofus Tranøy) og gir de ny mening og nytt innhold. Dette er resultater som jeg er overbevist vil være vanskelige å reversere, selv om vi ikke skulle få beholde nøklene til regjeringskvartalet etter 2013.

Hei, jeg ville ikke sende tilbake på lista ettersom så mange ytret seg om at det ble for mye. Jeg skjønner at det jobbes med teknikken, så det bedrer seg sikkert.
Ville bare si at jeg hørte på to fra Vestre Toten i går, på seminar om skoleutvikling/skolevurdering med fylkesmann og utdanningsdirektoratet i forbindelse med Kunnskapsløftet – Fra ord til handling., De hadde et godt grep på dette med rapportering synes jeg. Det var grunnskolesjef Gunnar Tofsrud og pedagogisk konsulent Tove-Randi Skjelekvåle. De har arbeidet med rapportering til kommunestyret lenge og så i grunnen fram til å få anledning til å gjøre ting litt enklere med det opplegget som utdanningsdir nå har lagd. De var opptatt av å skape sammenheng i hele skoleløpet og at kommunestyret skulle vite hva de hadde å forholde seg til. Sett med kommunepolitikerbriller synes jeg det var forbilledlig. De var flinke til å presentere også.

Reklame