Gå til innhold

Tid for læring – hvor og hvem er tidstjuvene?

Spørsmålet var:”Det nærmer seg komitebehandling av stortingsmeldinga «Tid for læring», og jeg har tidligere bedt dere om innspill, og fått innspill.

De siste månedene har jeg besøkt mange skoler og pratet med mange skolefolk. Ett spørsmål jeg da har stilt er:
«Ja, vi har fått et tidsbrukutvalg som på en god måte avdekker unødig byråkratisering i opplæringssektoren vår. Og vi har en politisk ledelse, og også en politisk opposisjon, som sier at dette må vi gjøre noe med: Gi tida tilbake til læring.

Men, helt konkret: Hva slags endringer er det vi konkret ønsker oss?»
Det viser seg at det er ikke lett å få inn konkrete svar på dette spørsmålet, dessverre. Derfor spør jeg alle dere på nytt:
Hva slags endringer er det vi konkret ønsker oss for å rette opp tidsbrukproblemene som er avdekket i tidsbrukutvalget?

Meld tilbake, – og så lager jeg et anonymisert notat av innspillene ut på bloggen min etterhvert.”

Hva slags endringer er det vi konkret ønsker oss for å rette opp tidsbrukproblemene som er avdekket i tidsbrukutvalget?

Så har vi behandlet meldinga, som dere sikkert vet. Men uansett, her er

—————————————————————————————————–
svarene jeg fikk fra dere:
Intensjonen om å bedre kvaliteten i norsk skole er avhengig av at myndighetene gjør én av følgende to ting:
1. Velge mellom om lærerne skal bruke tida på pedagogikk og elevenes læring eller om vi skal bruke tida på dokumentasjon og jus.
Eller:
2. (Hvis lærerne skal øke kvaliteten på begge disse arbeidsfeltene): DET MÅ SETTES INN LANGT FLERE LÆRERE, og LESEPLIKTEN (undervisningstida) FOR HVER LÆRER MÅ REDUSERES.

Hvis det ikke velges mellom en av disse ovennevnte 2 tiltakene, vil kvaliteten på norsk skole forringes. Hva er bakgrunnen for denne påstanden?

Som nevnt øverst her, har tidsbrukutvalget avslørt at lærerne opplever sin arbeidstid som svært presset fra ulike hold. Her kommer noen momenter:
• De strenge kravene til dokumentasjon på alle hold forårsaker et betydelig merarbeid, både for pedagogisk personale og for skoleledelse.
• Prosjekter initiert av skoleledelsen på nasjonalt og fylkeskommunalt plan innebærer økt merarbeid for lærerne. Eksempelvis prosjektet ”Flere gjennom” i Nord-Trøndelag. Målet er å bedre muligheten for at alle elever skal stå løpet ut i sin videregående opplæring. I dette ligger økte krav til den enkelte faglærer. Vi må finne egne tidspunkt for å gjennomføre vurderinger av enkeltelever med mye fravær – i mye større grad enn før.

• Økt kontakt skole/heim i videregående skole har økt arbeidsmengden blant lærerne i dette skoleslaget. (I grunnskolen har det vært tradisjon for slik kontakt fra lang tid tilbake. Arbeidsmengden i videregående skole har tradisjonelt ligget på andre felt enn i grunnskolen.)
• Flere elever enn før har psykiske eller sosiale problemer. Det trengs tett oppfølging av flere elever i klassen.
• Antall gjøremål hos kontaktlærerne har økt betraktelig.
• Midt oppi denne frustrerende situasjonen opplever lærerne at vi blir tatt mindre med på råd enn før. Vi lyttes ikke til som fagpersoner. Utdanningsdirektoratet setter i verk tiltak, og noen av disse oppleves som lite gjennomtenkt blant lærerne. (Eksempel: Bestemmelsen om at elevene kun skulle få hele karakterer i alt vurderingsarbeid; ikke graderte. Denne bestemmelsen ble heldigvis raskt fjernet igjen.) Før Reform 94 ble iverksatt, var det en omfattende høringsrunde ute blant lærerne. Vi opplevde ikke at vi ble tatt med på råd før Kunnskapsløftet skulle gjennomføres.
• Vi opplever også en mistenkeliggjøring av oss, både faglig og m.h.t. arbeidstid. Støtten vi kunne føle rundt oss tidligere er ikke lenger merkbar. Lærerjobben er blitt en uriaspost.

—————————————————————————————————– Her kommer et referat fra et felles klubbmøte ved vår skole i dag. Det som diskuteres her er en ny vurderingsordning, som skal settes i verk på alle skolene i ….. f.o.m. 2. termin dette skoleåret. Vurderingsordninga er knyttet til et dataprogram, som heter SkoleArena. Bakgrunnen for at vi skal inn i dette systemet, er kravet til dokumentasjon. Det skal dokumenteres at elevene har fått undervegsvurdering, og at alle vurderinger knyttes direkte opp mot læreplanmål.

Det ulmer blant lærerne nå! Det er et ønske at vi tillitsvalgte viderebringer frustrasjonen oppover i våre fagforeninger.

Momenter fra diskusjonen:

Dette vil forårsake såpass mye merarbeid, at vi blir nødt til å gjøre mindre av annet viktig pedagogisk arbeid.

Blir det mer læring av å bruke denne vurderingsmodulen på SkoleArena?

Lærernes erfaring er at det blir større læring hvis det skrives kommentarer direkte inn i oppgavene til elevene, i margen. Dette kan ikke gjøres på SkoleArena. Derfor blir det dobbelt arbeid for lærerne. Det er også andre faktorer som gjør at arbeidsmengden vil øke drastisk:

Foreldrene får tilgang til SkoleArena og de vurderingene som skrives inn der. Allerede nå ser vi at økt kontakt skole/heim har gjort at arbeidsmengden til lærerne har eksplodert. Det oppfordres, overfor foreldrene, om å engasjere seg i ungdommenes læring. At de nå snart vil kunne lese vurderinger på SkoleArena vil oppmuntre til ytterligere kontakt heim → skole.

Hva med mengden av elever og fag som skal vurderes på denne måten? Eksempelvis 3 deler av norskfaget (skriftlig, muntlig, sidemål) som skal ganges med 30 elever = 90 vurderinger. Og vi har flere klasser enn én!

Vi styres av jus og formaliteter. Det er pedagogikken og den direkte kontakten med elevene vi egentlig bør bruke mest tid på.

Hvor kommer pålegget fra? Hva er initiert av Utdanningsdirektoratet, og hva er initiert av … fylke?

—————————————————————————————————–

Jeg vet ikke om det er mulig å reversere så mye av byråkratiseringa av læreryrket.
Den nye evalueringsforskrifta er en, av flere ting, som øker kravet til skriftlig dokumentasjon. Når ting er som de er, burde man kanskje vurdere å se på om det er grunnlag for å redusere lærernes leseplikt?

Imidlertid kunne man også gjøre den byråkratiske delen av jobben til lærerne enklere og ikke så tidkrevende ved å sette minstekrav til de redskaper lærerne må ha til disposisjon for å gjøre denne jobben: PCer, programvare, oppkobling mot nett, LMS og FEIDE.
– Ved satsing på gode nettbaserte løsninger, f.eks. gjennom LMS (Learning Management Systems, f.eks.It’Learning eller Fronter) og FEIDE (Kunnskapsdepartementets løsning for sikker identifisering) kan behovet for å gjøre samme arbeid flere ganger bli drastisk redusert, og denne effektiviseringa bør tas ut for å styrke tid til arbeid med undervisning.
– Samtidig er det jo også slik at hvis arbeidstakerne har PC’er, programvare og netttilgang som fungerer dårlig, er det ikke mulig å basere seg på at man skal kunne arbeide utelukkende digitalt. Da er man nødt til å holde seg med analoge backup-systemer, noe som betyr dobbelt arbeid.

Når det gjelder ledelsen, synes jeg kunnskapsministerens uttalelse om at man burde ansette flere merkantile ansatte i skolene, slik at skolelederne kunne frigjøres fra administrasjon og få bedre tid til pedagogisk ledelse, er en god tanke.
Også her bør det imidlertid være mer enn fromme ønsker for å få til en endring i riktig retning, og jeg etterlyser konkrete tiltak for å sikre bedre merkantil bemanning.
Kunne staten f.eks. komme med normtall for minimums- og anbefalt bemanning? Dette fordrer bl.a. at man utreder hvordan administrative ressurser brukes i dag.
—————————————————————————————————–

Jeg arbeider som rådgiver i skolesaker for kommunalsjef for barn og unge i …., så perspektivet mitt er skoleeiers. Viktig å gjøre dette konkret som du ber om. Etter min mening så er ett aspekt ved saken at en betydelig del av den norske lærerstanden fortsetter en kamp som de har ført kontinuerlig siden de begynte i lærerjobben på 70-tallet (og vi er mange som begynte da), og innholdet i den kampen har vært å bevare lærerens frihet til å drive undervisning i ”sine klasser” og ”sine fag” uten innblanding fra verken sentrale eller lokale myndigheter, forskere, rektorer eller kolleger. (jf kampene om arbeidstidsordninger = krav om minst mulig organisert tid). Dette forsvaret av den autonome, faglig kompetente læreren har hatt en positiv side som motvekt til mange dårlig gjennomtenkte reformer og moteretninger i pedagogikken, men har også vært en veldig negativ brems på utviklingen av nødvendige reformer for å gi rom for kollegasamarbeid, kartlegging og oppfølging av elever og nødvendig dokumentasjon. Mitt inntrykk er altså at en del lærere fremdeles prøver å unngå så mye som mulig av møtevirksomhet og krav om dokumentering. F eks er mange (?) mot nasjonale prøver. Jeg mener NP er viktige, og at de har vært viktige i jobben for å snu trenden i norsk skole fra faglig nedgang (målt gjennom Pisa) fra 2000 til 2006, til framgang fra 2006 til 2009. Det eksisterer også mye motstand mot utvikling av nye vurderingsformer som har læring som viktigste mål. Poenget er at ikke alle klager fra lærere på byråkrati bør tas for god fisk uten videre.

Men det finnes byråkratiske ordninger og tidstyver, så jeg avviser på ingen måte innholdet i stortingsmeldingen. I mange tilfeller dreier dette seg om effekter som minner om ”hviskeleken”: Hvis 10 mennesker sitter rundt et bord, og en hvisker en setning til sin sidemann, som så hvisker videre til neste osv inntil den kommer, vanligvis sterkt fordreid, tilbake til utgangspunktet. Det har hendt mange ganger at lærere jeg snakker med, forteller om hvordan enkeltbestemmelser slår ut for dem, på en slik måte at jeg knapt kjenner igjen bestemmelsene.

Vi fikk tilsvarende spørsmål fra politikere i kommunen, og i svaret til dem, som vi leverte i går, sa vi at den største delen av rapportene på kommunenivå er felles med andre virksomheter og ikke spesielt for skolene. Det som er spesielt på skolesektoren i vår kommune er at skolene må rapportere til kommunalsjefen hvis de har større fritak på nasjonale prøver enn landsgjennomsnittet, og vi har kommunalt vedtak om hvilke kartleggingsprøver skolene skal bruke, og skolene skal sende en rapport om gjennomføringen som sier at det er gjort + et par setninger om hvordan de blir fulgt opp.

Så er det en del sentrale krav: GIS, nasjonale prøver i PAS, om bruk av kompetansemidler, mange forskningsprosjekter er ute i skolene og ber om opplysninger, tilsyn gjennom Fylkesmannen og en del andre. Jeg er skeptisk til den utviklingen vi ser på tilsynssiden nå: Det er mye spørsmål om formaliteter og system. Kvalitet for elevene virker til tider glemt. Tilsyn og kontroll er viktig, men det må ha rett fokus, og det er at vi skal ha en skole som gir godt tilbud til elevene. Vi hadde blant annet tilsyn om spesialundervisning, og fikk avvik på at PP-tjenesten ikke tilrådde klart nok på omfanget. det skjer nå, og elevenes rettigheter er tilsynelatende styrket, men konsekvensen blir etter min mening et dårligere system: Mye dokumentasjon for å forsvare a t elevene får oppfylt rettigheter (og ikke fordi det er en del av et opplegg for læring). Og sterk binding av timeressursene, ofte til individuelle timer, som sjelden er den mest læringseffektive organiseringsmåten. Særlig når vi snakker om elever som ikke har tunge funksjonshemminger. Ca to prosent har tunge diagnoser. Mellom fem og ti prosent av elevene får spesialundervisning. Jeg mener det er viktig av mange grunner å se på spesialundervisningen.

Vurderingsforskriftene skaper en del unødvendig byråkrati. Det handler som nevnt, litt om hviskeleken, men det igjen har jo med uklare signaler om hva som er forventet. Jeg tror det som trengs er veiledninger som peker på gode ubyråkratiske metoder med ”godkjent”stempel i forhold til forskriften.

Det går et betydelig antall arbeidstimer i norske skoler og kommuneadministrasjoner til å skrive søknader, prosjektbeskrivelser og rapporter for å få ut ekstra kroner til ett eller annet. Masse gode formål, men ofte med veldig kompliserte og tidkrevende tildelingsregler.

Kompetanseutviklingstiltak, som ikke er gode nok, er også en viktig tidstyv. Det er en del av det jeg jobber med, og vi må bare innrømme at ikke alt vi tilbyr holder den kvaliteten lærere fortjener. Her er min personlige mening at satsingen på videreutdanning er positiv, selv om vi har trøbbel ute i kommunene med å finne pengene til vår andel. Vi bruker en del midler til annen kompetanseutvikling, og en god del av midlene ligger i rammebudsjettene til skolene. Det er ikke noe man bare trekker inn i ellers trange tider for skolene. Men det må også foregå kompetanseutvikling på andre måter, og der trengs det en profesjonalisering av de kommunale apparatene. I mitt område tror jeg det forutsetter en større grad av samarbeid mellom kommunene i Grenland. Men ikke tvangssamarbeid eller – kommunesammenslåing. Det må handle om motivering.

Så er det arbeidstidsavtalen, som noen steder praktiseres byråkratisk. Det handler om ledelse først og fremst. Færre store møter og mer elevrettet arbeid i team og faggrupper. Så flere på rektorskole, (der de forhåpentlig lærer å stole på lærerne)

—————————————————————————————————–
«TID FOR LÆRING» – Å SE MENNESKE I ELEVEN er å åpne DI GRIND

Tidsfaktoren i norske skoler, her med referanse fra videregående skole, kan bli bedre ved å sette fokus på følgende:

Å beslutte hvem som følger opp ansvarsområdene innen for skolens organisasjon. Altså forvalte et hovedansvaret som blir etterfulgt av en vurdering som er forankret i skolens tiltaksplan. Hva lærte vi at dette ? Hvor står vi og hvor går vi? En slik kvaliatetssikring gjør at «Tid for læring» vil utvikle en overbygning i skolen, som igjen kan gjøre skolen til en lærende organisasjon. Først da kan vi mestre tidsdimensjonen i skolen, fordi blikket rettes da mot det som foregår i skolen hvor ELEVENE er.

Å UTREDE I PRAKSIS I ELEVENS SKOLEHVERDAG fra dag en i skolen – med påfølgende utredninger – kartlegging – som en integrert del av undervisningen, kan bidra til at «Tid for læring» hele tiden blir elevsentrert.

Det krever tverrfaglig forståelse, ved at faglærer samarbeider med en pedagog i sin klasse, som en naturlig del av undervisningen. Altså «nye» folk som er utdannet i faget pedagogikk som gjennomfører og har ansvaret for å følge opp de elevene som trenger tilpasset og tilrettelagt undervisning. Først da blir alle elevene tatt på alvor, ved at de får en læringssone de selv kan oppnå læring i.

I dag er det slik at mange forvalter en del av et slikt ansvarsområde i tillegg til å undervise. Hvilket vil si at en får for liten TID til å være lærer. Fellesfaglærere har i dag maaange elever og det innebærer at tidsbruken går for mye til dokumentasjon og ikke til det å forberede god undervisning og læringsmiljøet i en klasse. En blir for sliten over tid, og derfor slutter unge lærere i dag.

Ansvarliggjøring generelt fordrer at en faktisk setter av tid og ressurser til å gjennomføre de «gode» tiltak som skolen ønsker å satse på. Hele tiden i løpet av «siste» kunnskapsløft, har nye og absolutt gode tilleggsoppgaver kommet til. Det gjør at undervisningsforbredelsene til god undervisning, samt det å følge opp og bygge læringsmiljøet, blir skjøvet foran en hele tiden som lærer.

Fokuset er eleven og læringen. Nå er det «dokumentasjonssjuka» ut i fra en akdemisk tenkning som råder. En må tilbake til en praktisk tilnærming MED ELEVEN, etterfulgt av videre utredning «teoretisk»; hvis det viser seg nødvendig. Det er altså nødvendig med praksis og «teori» hånd i hånd, men da slik at de forslag som kommer fram i en dokumentasjon for eleven lar seg gjennomføre.

NÅ utreder en «flotte dokumenter» som for det første tar tid, ofte flere uker; ja måneder, og elevene blir taperne, samt at de tiltak som fremmer god lærng for en elev ikke blir dekket opp av nok ressurser, for å gjennomføre de mål en tiltaksplan for eleven tilsier.

DA er det bedre med en straksplan hvor en utreder i praksis og har kompetansen i skolen og integrerer det som en del av elevens skoletilbud/undervisning for de elevene det her gjelder. Det å lære er jo å utrede i praksis. Hvorfor da gjøre det teoretisk, før det blir påkrevd? Ikke bruk ressurser tl dokumentasjon, som dagens lovverk tilsier. Ta heller å få «jobbere» personell inn i selve undervisningen til elevene. Det er der «trøkke» skal være. Da slipper en å ha et system som ber om dokumentasjon, fordi dokumentasjonen skjer I ELEVEN OG I SKOLEN. Forvalt disse ressursene til lærerne i skolen, da slipper en alle vedtakene, for DE hjelper ikke elevene i sin skolehverdag før det har godt laaang tid. Da har de blitt til «dropouts» og selvbildet, troen på seg selv som elev, er i ferd med å bli usynlig eller ofte utaggerende i sin form. Det, er litt av et menneskeverd!

Tidsdimensjonen i skolen er ute av kurs, da ELEVEN ikke får hjelp og oppfølging med en gang, Det skulle være fulgt mulig, for en kan justere de tiltak en setter i gang i forhold til det en «oppdager» elever trenger. Det være seg tilpasse og tilrettelegge kontinuerlig i sin undervising.

Konklusjonen er flere lærere med faglig kompetanse og pedagogisk komepetanse i skolen pr klasse. Det er fordi vi har elever i dag som trenger en tverrfaglig oppfølging, som vil si at en må både ivare eleven sitt psykososiale «jeg» parallelt med den faglige læringen hos eleven. Dagens elever har en annen «koffert» med seg inn i skolen, og dermed må vi ha evne til å åpne den slik at eleven kan MOTTA læring generelt. EN MÅ SE MENNESKE I ELEVEN.

En annen tidsdimensjon, tidstyv er alle de elevene som ikke passer inn i skolen, men som ønsker å arbeide. De har en «opplevelseskoffert» fra skolen som gjør at de vegrer seg, og har stengt av læringen sin, for å overleve i seg selv, i sin selvfølelse, si innerste grind.

En kan selvsagt si hvorfor skjer det, men det blir blir en annen utredning, som er nødvendig å ta, men ikke her.

GI penger til bedrifter som tilbyr dagens unge arbeidsplass i samarbeid med 1 eller 2 dager på skolen med teori, som den «gamle» lærlingeskolen var så god på. Styrte penger til bedriftene vil gi verdighet og menneskeverd til denne elevgruppen. For kanskje senere vil de gå mer på skole, når vel og merke selvfølelsen til å lære igjen er åpnet i si grind. For skolen og samfunnet skal være en som åpner grinda til framtiden for dagens unge.

—————————————————————————————————–
Jeg er helt enig i TID TIL LÆRING.

… om den utviklingen av informasjon som styringsverktøy. Dette er ett av områdene der det er behov for å sette grenser for tidsbruk på mer og mer resultatmåling.

Begrensede og prioriterte nasjonale sammenlikninger som sparer for masse lokale tilleggsøvelser (OSLOprøver mm) er et eksempel på rasjonalisering som kan frigjøre tid. Jfr. Veggelands arbeid med de nye formene for reguleringer og revisjonsstyring i alle mulige sektorer, ikke bare kunnskapssektoren.
—————————————————————————————————–

– Mer tidsressurs til administrasjon/områdeansvarlige etc, slik at lærerne kan fritas for en del av ansvaret for logistikk/drift. Lærerne trenger å konsentrere seg om selve undervisningen + for- og etterarbeid.
-Tidsressursen til kontaktlærere må økes til 10 %. Pr i dag er det altfor mye ansvar/arbeid i forhold til arbeidstiden som er satt av.
-Dersom kravet til byråkrati/dokumentasjon/kvalitetssikring osv skal ligge på dagens nivå, så må antallet undervisningstimer pr lærer ned. To timer mindre pr uke f eks.

I og med at alle disse forslagene sannsynligvis koster så mye penger at de ALDRI vil bli gjennomført, så blir det mer realistiske forslaget mitt som følger: La lærerne være i fred! Vis oss tillit og respekt – vi er ildsjeler og idealister omtrent hele gjengen.

Dette er basert på mine egne erfaringer som hovedtillitsvalgt i 4 år + lærer i 6 år. Gi tilbakemelding dersom det er ønskelig at dette drøftes ytterligere.

—————————————————————————————————–
Det er mange praktiske oppgaver som kan plukkes av lærere som har lite med undervisning å gjøre. Skrive varselsbrev til elever, skrive riseregninger, tømme søppel ol. Vi bruker en masse møtetid det kommer lite eller ingen ting ut av (sitter i et slikt møte nå) Fellestida brukes mest til å diskutere for diskusjonens skyld, vår skoles ønskereprise er skolens plan og avdelingsplan, noe som har lite med undervisningen til. Fellestida bør brukes lite til felles planlegging av undervisning.
En stor kilde til frustrasjon er PC-bruk, bruk av læringsplattform (fronter), epostløsninger. Noe som ofte fungerer dårlig, kanskje mest pga fylkeskommunens nettløsninger,
—————————————————————————————————–
Dette handler egentlig ikke om unødvendig byråkrati. Men om nødvendig byråkrati.
Stortinget har gitt elever en del rettigheter: skikkelig vurdering, kap 9a, rettsvern, dokumentasjon, samarbeid etc. Alt dette er klokt og nødvendig. Derfor vil du aldri få forslag om konkrete innspill.

—————————————————————————————————–
Helt konkret:
Gi oss et datasystem som virker, og virker hele tiden og som er lettvint i forhold til dokumentasjon av fravær og karakterer. Mye av tiden vår går med til å gå inn i systemer og læringsplattformer for å dokumentere en karakter og fravær flere ganger pr elev.

Gi oss mindre merkantile oppgaver i skolen, ansett flere kontorister som kan gjøre disse oppgavene, for eksempel; sende ut varselbrev til foresatte, kopiere, osv…

One Comment leave one →
  1. Kirsten Skauli permalink
    20. mars 2011 11:55

    Jeg er helt enig med innsenderen som mener at mye tid går bort på grunn av datasystem som ikke virker. Imidlertid går enda mer tid bort i timene til å passe på at elever ikke er på facebook eller liknende. Jeg tror desverre det skjer enda mindre læring i klasserommene med bærbare datamaskiner til alle, og det gjelder nok spesielt de svake elevene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: