Gå til innhold

Nei til vikarbyrådirektivet – krev faste ansettelser!

14. desember 2011

Fast arbeid er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv og et viktig element i det norske velferdssamfunnet. Kravet om at fast arbeid skal være ”normalen” i arbeidslivet har SV og fagbevegelsen alltid stått sammen om. Nå er dette viktige prinsippet truet av vikarbyrådirektivet. I løpet av ganske kort tid vil regjeringa måtte ta stilling til EUs vikarbyrådirektiv. SV støtter fagbevegelsens krav og sier nei til å gjøre direktivet til norsk lov. Direktivet som er foreslått bryter radikalt med nettopp prinsippet om fast arbeid.

Det er mange viktige grunner til at SV sier nei. SV mener det er viktigere enn aldri før å sikre et arbeidsliv der fast arbeid er hovedregelen og midlertidige ansettelser er unntaket. Fast jobb er viktig for trygghet, for å kunne etablere seg med hus og hjem og for å kunne utvikle sin kompetanse.
Vikarbyrådirektivet sidestiller faste og trygge ansettelser med vikarengasjementer. Direktivet vil føre til at det blir normalt med innleid arbeidskraft der de som har personalansvaret er et annet sted enn arbeidsplassen til den ansatte. Dette gjør vikarbyråer til det samme som all annen næringsvirksomhet.
Utviklingen av dette har vi sett konturene av lenge. Det er presentert tall fra De Facto som viser at de seks største bemanningsselskapene har dobbelt så mange bygningsarbeidere i Oslo som de seks største entreprenørselskapene.

Direktivet truer reguleringa av vikarbruk og midlertidige ansettelser. NHO hilser derfor direktivet velkommen for da må dagens arbeidsmiljølov svekkes kraftig, slik at unødig vikarbruk ikke lenger er forbudt etter arbeidsmiljøloven. SV sier av samme grunn nei takk til direktivet. Vi ønsker ikke et arbeidsliv der færre har sikkerhet for egen inntekt, der færre har forutsigbarhet til å planlegge egen hverdag, der flere vil få slite med å få lån til hus og etablering.
Det er også grunn til å frykte at en utstrakt vikarbruk vil gå ut over fagutdanning og rekruttering til ulike yrker. Det finnes ikke lengre stabile arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlinger og videreutvikle fagkompetansen. Over tid vil dette gå ut over kvaliteten.

Et arbeidsliv med flere vikarer vil føre til at den enkelte arbeidsgiver får mindre ansvar for de som jobber i bedriften. Det gir mindre sannsynlighet for ryddige arbeidsforhold. Det blir også vanskeligere å fagorganisere folk når tilhørigheten til en arbeidsgiver fjernes. På sikt vil dette kunne gå hardt ut over fagbevegelsens posisjon og dermed svekke arbeidstakernes stilling.

Direktivet griper også inn i kollektive avtaler. Det betyr at tariffavtalene, som er framforhandlet i over en årrekke som har begrensninger eller andre reguleringer av midlertidige ansettelser vil måtte endres som følge av EØS-avtalen. Det er ei helt ny utvikling som ikke må få fotfeste!
Mer vikarbyrå betyr mindre stabilitet i lokalsamfunnene. Det kan føre til færre bofaste og flere vikarer som kommer inn akkurat når arbeidskraften behøves. Da reduseres skatteinntektene til kommunen, det går ut over servicenæringen lokalt og lokalsamfunnet med demokrati og frivillighet får mindre stabilitet og folk med eierskap til utviklingen.

Ved en innføring av direktivet vil vi kunne få søksmål mot Norge. Da er saken ute av statens kontroll og norsk arbeidsmiljølovgivning kan bli underkjent i rettssystemet etter EØS-avtalen. Norge bestemmer ikke lenger i eget arbeidsliv.
Det er stadig flere som krever veto mot direktivet i fagbevegelsen. Et flertall av medlemmene i LO er nå i forbund som sier nei til direktivet. De vil ikke akseptere et direktiv som snur opp ned på norsk arbeidsliv og som åpner ytterligere opp for en bemanningsbransje som er lite oversiktelig.
For å sukre denne bitre pillen skal direktivet skape mer ryddige forhold for de ansatte i vikarbransjen. Å skape mer ryddige forhold i denne bransjen er det gode grunner til. Fagbevegelsen har sammen med SV lenge stilt krav om at tillitsvalgte skal ha innsynsrett, og at innleiebedriften skal ha solidaransvar for lønna til vikarene. Men vi trenger ikke EU-direktivene for å rydde opp i disse forholdene. Det kan vi gjøre selv, igjennom egen nasjonal lovgivning.
Nå trenger vi å stå sammen i kampen mot nok et EU-direktiv som river grunnlaget vekk under distriktspolitikken og som går løs på grunnleggende forhold i arbeidslivet. Fagbevegelsen og SV har felles verdier blant annet igjennom kravene om fast arbeid som normalen i arbeidslivet. Nå må vi ikke stille oss slik at arbeidsgiversiden kan rive ned den norske samfunnsmodellen igjennom søksmål med basis i lover som kommer fra EU.

Anne Lise Fredlund, faglig leder i Oppland SV

Aksel Hagen, stortingsrepresentant (SV)

Hva GD vet!

6. desember 2011
tags: , ,

La oss sitere fra lørdagens lederytring

«Senterpartiet taper kampen

om et aktivt jordbruk, på

samme vis som SV er på defensiven

i klimapolitikken. Sp støtter

ikke SV i klimapolitikken.

SV støtter ikke Sp i landbrukspolitikken.»

Et interessant utsagn, som en i

utgangspunktet må tro GDs lederskribent

kan underbygge.

 

Vi politikere blir med rette avkrevd

begrunnelser når vi mener

ting. Det samme må vi kunne kreve

av lederskribenter. Derfor:

Hvor finner en belegg for et slikt

utsagn? Fra komitémøter, fra debattinnlegg,

fra landsstyreuttalelser?

Alf Holmelid og Aksel Hagen,

stortingsrepr. (SV)

Nødvendige klimamål

20. november 2011

Alle partiene i Norge, med unntak av Frp, ble i 2008 enige om at Norge skal kutte 30 prosent av våre utslipp av skadelige klimagasser innen 2020. De samme partiene ble samtidig enige om at to tredeler av disse kuttene skal skje i Norge. Dette står SV fast på, rett og slett fordi det er helt nødvendig for å løse den globale klimakrisa. I tillegg vil denne satsinga bidra til teknologiutvikling og konkurransedyktige bedrifter i Norge. Det er helt avgjørende for at vi fortsatt skal ha industriarbeidsplasser igjen i Norge.

FNs klimapanel, som har samlet den fremste klimaforskninga i verden, viser at vi står overfor et alvorlig og voksende klimaproblem som skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Konsekven¬sene er mer ekstremvær, vann- og matmangel og store ubeboelige områder. For å få situasjonen under kontroll er det nødvendig med store kutt i de globale klima¬gassutslip¬pene.

Verden består av mange små land, med små utslipp i global sammenheng som til sammen blir store. Om de små ut¬slippene ikke tas i hvert enkelt land, vil vi aldri klare å få klima¬situasjonen under kontroll. Dessuten forplikter FNs klimakonvensjon rike land til å gå foran og begren¬se sine utslipp av klima¬gasser før fattige land pålegges utslippsbegrensninger. Oljenasjonen Norge er uten tvil ett av de landene som ut fra dette perspektivet bør gå inn for å begrense utslippene sine.

SV vil redusere utslippene fra oljesektoren, samferdsel og industri. For å lykkes vil vi satse på utvikling av klimavennlig teknologi. I dette ligger store reduksjoner i klimagassutslippene, og ikke minst: Et moderne og konkurransedyktig næringsliv i Norge. Vi har forutsetningene for å lykkes og potensialet er stort. Norge har en stolt industrihistorie og har allerede i dag en teknologisk ledende industri. Mange bransjer har arbeidskraft og kompetanse som er relevant for det voksende markedet for miljøteknologi. Den globale etterspørselen etter miljøteknologi er i sterk vekst, blant annet fordi andre land også skal nå sine forpliktelser om reduksjon av klimagassutslipp.

Reduksjoner i klimagassutslippene i Norge vil ikke være et offer eller gi oss en vanskeligere hverdag. I andre enden venter et lavutslippssamfunn med bedre levestandard, moderne transportløsninger og et framtidsrettet næringsliv.

2012 – det store EØS-året?

14. november 2011

Neppe, vil mange svare på dette spørsmålet. EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, er for komplisert til å kunne løftes opp på den offentlige dagsorden. Få vet nok til å kunne trekke oppmerksomhet til en slik debatt. De fleste forbinder EØS med å være en slags minnelig mellomløsning mellom frihandelsavtale og EU-medlemskap, en mellomløsning det har vært hensiktsmessig å leve med.

Eller er den så hensiktsmessig? Er den å leve med om vi ønsker å beholde og videreutvikle den norske samfunnsmodellen? Svaret på det spørsmålet er såpass omdiskutert at det kom inn en klar marsordre i den rødgrønne regjeringsplattformen om at det trengtes en full gjennomgang av EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Det ble derfor i 2009 nedsatt ”et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder”. Arbeidet ledes av professor Fredrik Sejersted, Senter for Europarett, UiO. Dag Seierstad fra SV er en av medlemmene. Rapporten vil i januar 2012.

Det er spådd at den vil være faglig viktig for debatten, men tung å lese for de aller fleste av oss. I tillegg vil den ikke berøre det sentrale spørsmålet: «Men hva er alternativet til en slik avtale»? Det spørsmålet ville nemlig ikke AP at en skulle stille. Sannsynligvis fordi spørsmålet er for farlig. Oppslutningen om EØS har jo ikke minst hvilt på denne forutsetningen om at alternativet til EØS er enten medlemskap eller kaos. Tenk nemlig om det faktisk finnes et reelt, velfungerende alternativ som gjør at vi både kan legge EØS-avtalen bak oss og samtidig opptrettholde et godt forhold til EU-området?

Ikke minst SV og SP, og store deler av Nei til EU-bevegelsen, har lenge hevdet at slike alternativer finnes. Nå har også folk flest begynt å tro det samme, sjøl om alle store partier og arbeidslivsorganisasjoner i alle år hardnakket har hevdet det motsatte. For noen dager siden ble det offentliggjort ei meningsmåling som viste at et flertall i folket vil heller ha en handelsavtale enn en EØS-avtale. I valget mellom en handelsavtale og EØS, svarer hele 52 prosent at de vil velge en handelsavtale med EU, kun 19 prosent vil velge EØS. Hovedårsaken er nok alle de direktivene som nå kommer snikende inn over oss, – postdirektiv, vikarbyrådirektiv, tjenestedirektiv, helsedirektiv, mediadirektiv. Direktiv som serveres oss som ferdigdiskuterte og nærmest ferdig vedtatt. Vi skal bare bukke og takke og sette ut i livet.

Blant de 30 prosentene som i meningsmålingen svarer ”vet ikke”, oppgir mer enn 80 prosent at de har for lite kunnskap om alternativene. Derfor er det nå så viktig at det er i gang ei gruppe som arbeider med alternativspørsmålet. Dette prosjektet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” har ikke tatt mål av seg til å ta standpunkt til EØS-avtalen eller ett bestemt alternativ. Men de skal gjøre en reell EØS-debatt mulig ved å fylle inn det tomrommet som Sejerstedutvalget ikke får lov til å fylle: Kan vi anstendig handle og samhandle med EU-landene på en alternativ måte? Det viser seg altså at også denne gangen er det miljøer utenfor regjering og storting som må gjøre folkeopplysningsarbeidet. Slik har det alltid vært i EU-debattene i Norge. Vi på nei-sida utreder. Ja-sida mest mener.
De organisasjonene som står bak dette alternativprosjektet er Fagforbundet, EL&IT-forbundet, Natur og Ungdom, Bondelaget, Bygdekvinnelaget, Bonde- og småbrukarlaget, For velferdsstaten, Nei til EU, Ungdom mot EU, LO i Oslo, og nå sist Fellesforbundet gjennom vedtak på landsmøtet 12. oktober i år.

Jeg både håper og tror at dette alternativutvalget vil vise oss at vi en frihandelsavtale både er mulig og sterkt ønskelig, om vi vil verne om den norske samfunnsmodellen som i alle fall alle norske politikere varmt hyller når de er i utlandet. For hvorfor skulle vi ikke verne om og ville videreutvikle en modell som verden for øvrig, ikke minst i disse dager, ser opp til som et inspirerende ideal?

Verden sett fra Nikolai Astrups glasskule

1. november 2011

Oslohøyres Nikolai Astrup er en skrivefør og debattglad kar, som er anerkjent for å beherske sitt publikum og sitt tema. Jeg er ofte politisk uenig, men samtidig som oftest imponert over kunnskaps- og refleksjonsevne.

Men noen ganger går det galt, avslørende galt. Som når han i sitt EU/EØS-innlegg i KK mot vår Nei til EU-leder Heming Olaussen i KK på fredag den 28. oktober får seg til å raljere over våre såkalte evinnelige kamper mot EU-direktiver. Han får seg til å skrive at Postdirektivet ikke utfordrer verken ordningen med postombæring seks dager i uka, eller enhetsportoen eller at, som han skriver, ”posten skal bæres rundt på hvert eneste lille nes i landet”. Da har enten Astrup lite lest og lite skjønt, eller så tar han sjansen på å skrive mot bedre viten. I tider med sterke og varme blå vinder, kan det være fristende å ty til hvite løgner?

Jeg velger fortsatt å tro på det materialet som Postkom og Nei til EU har utarbeidet, som konkluderer med at Postdirektivet er dyrt, dårlig og distriktsfiendtlig. Det gjør inntrykk på meg at vel 150 ordførere fra distrikts-Norge bekrefter det samme. Det samme gjør flertallet av norske partier. Det samme viser erfaringer fra land som har levd i tråd med dette direktivet.

At Astrup også latterliggjør motstanden mot vikarbyrådirektivet, forsterker bare inntrykket av her skriver en kar som mangler evne til både å se og respektere andres meninger. Ja til EU-miljøet i Norge vil aldri komme på offensiven om de ikke legger av seg denne arrogansen. Som Nei til EU-person burde jeg være glad til. Men samtidig beklager jeg at det umuliggjør gode politiske og faglige EU-debatter.

Innlegg på konferansen til IPU Assembly Bern 2011, om det dramatiske behovet for å reorganisere verden! (IPU = Inter-parlamentary Union)

18. oktober 2011

As a newcomer at an IPU conference, and as a left-wing politician, I had my doubts before reading these two papers. I expected both a lack of a clear and honest situation analysis, and the absence of clear ambitions for necessary changes in the global power structure.

My preconceptions were not met, fortunately. Quite the opposite, this afternoon we are debating two papers that clearly underline that, quoting from Mr O Benabdallah’s paper , «the world must be re-arranged, re-organized or re-modelled.»
Let me therefore thank the two rapporteurs for their work so far. I think the two draft reports are a good point of departure for our discussions as they raise many important items. And for the sake of simplicity I hope it will be possible to merge the two prior to the session in Uganda next year.]

I’d like to make some brief remarks related to the report by Mr Judd from Great Britain. He aptly describes many of the challenges we are facing, such as the fact that global power is shifting from the West to the East, and that a more multi-polar world is emerging.

As a left-wing politician I also support his views about the importance of reforming institutions like the International Monetary Fund and the World Bank.

Let me here briefly add that the Norwegian Government for many years has been a significant contributor to the World Bank. However, many Norwegians have been skeptical about the Bank’s focus on privatizations in developing countries. This was the reason why our Government a few years ago introduced a condition on our support: Norwegian support will no longer go to loan facilities that require privatization in developing countries.

In his report I think Mr Judd sets the right tone when it comes to the necessity of reforming the Security Council of the United Nations. I agree with him in when he says that the Security Council does not meet the realities of our age. However, I would invite him to be bolder and more concrete on this issue.

Myself I am a firm supporter of a comprehensive Security Council reform. It is an essential component of the overall United Nations reform, and progress is needed to strengthen the credibility and legitimacy of the whole organization.

I think , however, the report should be more explicit when it comes to reforming the Security Council. To be frank, it is nothing but absurd that countries like France and the United Kingdom have veto power while countries like India – a country of more than a billion inhabitans – does not even have a seat there! It is pretty obvious that the Security Council is doomed to become irrelevant if its composition is not radically changed. And the old veto power countries have to realize this, and be willing to create space for new members.

I think the report should be clearer in this matter, and I hope the rapporteur takes this into consideration.

Once again, thank you for two ambitious papers, which go to the core of the IPU’s pupose, real democracy!

Thank you.

USA: Stopp drapet på Troy Davis!

16. september 2011

Dødsstraff er en skam, ikke minst i land og for regimer som ynder å kalle seg liberale og demokratiske som USA. Et land som fortsatt ser på seg sjøl som «The Leading Nation in The Free World».

Nå kan vi på nytt få en trist bekreftelse på at USA er en aktiv dødsstraffnasjon. Denne gangen er det Troy Davis, som i 1991 ble dømt til døden for drapet på en politimann. På hjemmesida til Amnesty kan vi lese: «Det finnes ikke noen fysiske beviser mot ham. Davis ble derfor utelukkende dømt på grunn av vitneutsagn. Syv av de ni opprinnelige vitnene har trukket sine utsagn og flere har antydet at politiet presset dem til å vitne mot Troy Davis.Troy Davis har hele tiden hevdet at han er uskyldig dømt og forsøkt å få gjenopptatt saken flere ganger. Høyesterett avviste nylig anken hans og mente at han ikke «i en tilstrekkelig grad klarte å renvaske seg selv, selv om det var litt tvil rundt hans skyld og saken mot han ikke var helt vanntett». Til tross for dette velger nå altså myndighetene å gå frem med henrettelsen. Nå er det kun The Board of Pardons and Paroles som har myndighet til å stanse henrettelsen og omgjøre dødsdommen.

Amnesty ber oss sende appeller der vi krever at de omgjør dødsdommen:
http://www.amnesty.no/aksjon/flere-aksjoner/usa-stopp-drapet-p%C3%A5-troy-davis

Vi må bry oss, for Troy Davis sin del, og for å vise enda en gang at det er en skam at USA har en slik straffelovgiving!

Mer, ikke mindre av SV-skolen!

31. august 2011

Et skole-/SFO-besøk

Lilllehammer SVs andrekandidat og jeg har i dag onsdag vært på skole- og SFO-besøk på en Lillehammerskole. Det var en god opplevelse. Rektor og SFO-leder presenterte begge et varmt forsvar for et bredt kunnskapsbegrep, at skolens mål og mening ikke kunne fanges inn av kvantitative rapporteringsopplegg, at tidlig innsats og det å se den enkelte elev ikke måtte lede til «å sykeliggjøre» unger som ikke til enhver tid viste «normalprogresjon», at voksen-/lærertetthet er viktig , at det trengs en gjennomgang og oppgradering av SFO for bl.a. å få på plass nasjonale retningslinjer for bemanning – kvalitet – pris, osv.

Ivrige og engasjerte presenterte de et skole- og SFO-tilbud som trass i kommunens overdrevne fokus på måling og telling, fungerte i tråd med deres breie og inkluderende kunnskapssyn. Hvis lærere og assistenter og foreldre sjøl ville, og det ville de her, kunne en i dag drive en skole og et SFO i tråd med deres egne faglige prinsipper. Som også er i tråd med rådende Læreplan og ånden i de siste stortingsmeldingene på skole, ikke minst ungdomsskolemeldinga.
Jeg har ingen formening om hvor de to vi møtte står partipolitisk, men alt det de sa om skole/SFO generelt og deres egen praksis spesielt, var uansett musikk i våre SV-ører.

Da blir det hele litt underlig, når jeg på toget inn til Oslo skal oppdatere meg på dagens «snakkis» i nrk-radioen og i Aftenposten om SVs skolepolitikk og -praksis. Det å komme fra dette skole-/SFO-besøket og møte disse nærmest raljerende mediaoppslagene.

Mitt utgangspunktet er, ikke minst bekreftet etter ganske så mange skole- og SFO-besøk i løpet av de to siste årene, at vi i det store og hele er på rett veg, og at både lærere og forskere jevnt over støtter det som er på gang, og ikke minst ambisjonene videre. Den gode kritikken, og som jeg som SVer setter pris på, er at vi skulle ha skyndet oss raskere og kraftigere i utviklings- og endringsarbeidet vårt. Det vil være mitt og vårt politiske prosjekt videre utover i stortingsperioden. Men «ting tar tid» når endringer skal godt forankres, – og SV regjerer ikke alene…

Høyreskolen, derimot, har jeg knapt hørt noen etterlyse, NB den delen av den som skiller seg fra vårt skoleprosjekt, jfr oppsettet nedenunder.

SVs skolepolitikk satt opp mot Høyre
SV står for en sterk fellesskole med tilpasset undervisning for hver enkelt elev. Billigere og bedre SFO, flere lærere og valgfag i ungdomsskolen skal gjøre norsk skole enda bedre. Det står i sterk kontrast til Høyres eliteskoler og testregimer.

SV vil: Satse på fellesskolen
Høyre vil: Åpne for flere privatskoler

SV vil: Videreutvikle en variert heldagsskole med leksehjelp, fysisk aktivitet og gratis frukt og grønt i skolen
Høyre vil: Kutte i tilbudet om leksehjelp, fysisk aktivitet og gratis frukt og grønt i skolen

SV vil: Ha valgfag på ungdomsskolen
Høyre vil: Ikke ha valgfag på ungdomsskolen

SV vil: Ha en minste norm på lærertetthet
Høyre vil: At kommunene fritt skal kunne kutte i antall lærere

SV vil: Ikke ha eliteklasser, men heller tilpasset undervisning og ekstra utfordringer for de flinkeste innenfor ordinærklasser
Høyre vil: Ha eliteklasser og permanente gruppedeling ut ifra hvor flinke elevene er

SV vil: Ikke ha karakterer på 5. trinn og flere prøver
Høyre vil: Innføre karakter på 5. trinn og ha flere prøver

Les gjerne mer her

Om bruk av anbud i barnevernet: Nederlag for NHO – seier for fornuften

24. august 2011

Etter at NHO klaget på at barnevernstjenester ikke ble lagt ut på anbud, har Klagenemnda for offentlige anskaffelser satt ned foten. De har slått fast at barn som trenger akuttplasser ikke skal trenge å vente på at en omfattende anbudsrunde er gjennomført. Det er derfor befriende lesning når konkurransedirektør Christine B. Meyer understreker at ”det er lov å bruke hodet” (DN 18.8.2011). Klagebehandler KOFA slår fast at hensynet til barna skal veie tyngst, noe konkurransedirektøren sier seg enig i.

At NHO har våget å kjøre en sak på det motsatte, utelukkende av hensyn til egen lommebok er skammelig, men dessverre ikke overraskende. Fortellingen er at dette skal bli mer effektivt. Sannheten er at dette i praksis er kostbart, byråkratiserende og gir dårligere tjenester for brukerne. Det gjelder ikke bare innenfor barnevern. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor. De fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Riksrevisjonen slår fast at vegvedlikeholdet ble førti prosent dyrere etter konkurranseutsetting. Allerede maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, hvor forsker Didrik Seip konkluderte med at ” de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket ” (”Konkurranse på norsk”, 2003). Her viser Seip til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk har gått opp snarere enn ned etter at det har blitt økt konkurranse.

For å rette opp dette ensidig miserable inntrykket fikk NHO i 2009 Econ Pöyry til å lage en rapport som slår fast at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder kroner på mer konkurranseutsetting av velferd. Etter at en rekke eksperter kritiserte rapporten for innholdet, måtte ECON innrømme at de hadde gjettet på tallene.

I mellomtiden bruker NHO årets valgkamp til å skolere medlemmer i Høyre og Frp i konkurranseutsetting. Selv skulle jeg ønske NHO hadde lyttet litt mer til rådet fra konkurransedirektøren, og litt mindre til sin egen lommebok.

Det er lov å bruke hodet.

Hva mener EU mht den greske blokaden av «Ship to Gaza-baatene»?

2. juli 2011

EU-landet Hellas innfoerer, uten lovhjemmel skulle jeg anta, et generelt forbud mot vaare baater til aa forlate greske havner. Det skaper mildt sagt sterke reaksjoner blant de EU-parlamentarikerne som er her nede:

Willy Meyer, MEP Spain
Nicole Kiil-Nielsen, MEP France
Marco Ramazzote Stockel, representative of the Jewish organisations
1st – July – 2011

Several members of the European Parliament (MEPs) participating to the flotilla today met with Mr Leonidas Antonakopoulos, Head of the European Parliament Information Office in Greece, and described the present situation of the flotilla.
They informed Mr. Antonakopoulos of two cases of sabotage against two European flotilla boats (one Swedish-Norwegian and one Irish) and of the beaurocratic obstacles created by Greek port authorities.
Mr. Antonakopoulos declared that such actions are “unacceptable” and he would contact the Greek authorities and request their assistance and cooperation to European citizens and boats.
The flotilla MEPs and representatives asked Mr. Antonakopoulos to intervene with the Greek authorities requesting a full investigation on the cases of sabotage and asking them not to create beaurocratic obstacles.
The MEPs and representatives also asked Mr. Antonakopoulos to intervene with the Israeli authorities suggesting not to take violent actions against the flotilla and its participants like the one occurred last year on international waters.
Attacks and sabotages are deemed to be against the sovereignity of the European Union and of its Member states.
Mr. Antonakopoulos said that he will arrange a meeting between the flotilla representatives and the Greek Minister of Foreign Affairs as soon as possible.