Skip to content

Regelfølging – skjønnsutøvelse?

15. mars 2012

Jeg følger opp den gode kommentar fra Magne Lerø i www.ukeavisenledelse.no om å sørge for at regler og lover gir rom for statsråders politiske skjønn:

Med ujevne mellomrom har vi mediadebatter om styringssystemer og styringskulturer innen offentlig forvaltning. En av disse debattene er knyttet til New Public Management. New Public Management (NPM) er betegnelsen på en bred reformbølge i offentlig sektor som har som ideologisk utgangspunkt at det er mye å tjene på å innføre markedsinspirerte styringsmodeller. En mener at det private næringslivet har mye å lære bort til offentlig sektor. Blant virkemidlene som blir brukt er å dele opp forvaltningen i resultattjenester som kjøper varer og tjenester av hverandre, stykkprisfinansiering, anbud, konkurranseutsetting og privatisering. Det har resultert i mye ”kjøp og salg”-byråkrati, mye kontroll- og rapporteringsbyråkrati, mye mistillitsstyring og lite tillitsstyring. Det er økonomisk lønnsomhet for avdelinga, for etaten, for skolen, for sjukehusforetaket osv. som blir det utslagsgivende. Både det politiske og faglige skjønnet må tilsvarende vike.

Er dette så lurt da? Nei, mange mener at dette gir uheldige utslag innenfor for eksempel helsesektoren. En behandler de pasienter det lønner seg å behandle, ikke hva som helsefaglig er riktig å gjøre. Barneverns-, rusomsorgs-, rehabiliteringsinstitusjonen får oppdrag etter en anbudskonkurranse der tall teller mest, faglig skjønn minst. Slik regel- og modellfølging har vært mote i 20 – 30 år.

I samme periode har vi hatt ei dreining vekk fra det regelorienterte offentlige byråkratiet som preget 60- og 70-tallet, til en offentlig sektor mer preget av maktdelegering og skjønnutøvelse. Dette gjelder ikke mist på kommune- og fylkeskommunenivået der rådmann og ordfører er blitt delegert makt og myndighet til å fatte beslutninger ”over bordet” inkludert å love ut mindre pengebeløp. Det er denne praksisen som Lerø så presist reflekterer over. Disse noe motstridende moteretningene har preget offentlig forvaltning parallelt, og dermed skapt en ganske uoversiktlig situasjon. Både mer skjønn, og mindre skjønn. Både mer regelfølging og kontroll, og mer fleksibilitet.

Som NPM-kritiker, som tilhenger av det kloke faglige skjønnet og det politiske skjønnet, som mener tillit og raushet er to av de vakreste ordene i det norske språk, mener jeg de siste dagers debatter ikke må dra oss i destruktiv retning. Det betyr ikke at regelverk skal brytes, tvert i mot. Men regelverket må alltid gi rom for bruk av faglig og politisk skjønn, utøvd i åpenhet!

Advertisements

Kaos om borgerlig forskningsfond (Publisert i Klassekampen i romjula)

2. januar 2012

Ett av hovedtemaene i den årlige budsjettdebatten i Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen var de borgerliges forslag om et forskningsfond på minst 100 milliarder, og med en årlig avkastning på 4%.  Debatten begynte som offensive angrep på oss rødgrønne; bare et slikt fond ville skape forutsigbarhet, langsiktighet, robusthet, ei forskningsfinansiering frikoplet fra det årlige politiske budsjettspillet. Det endte i fullt kaos da våre rødrønne motangrep kom som spørsmål etter spørsmål ut gjennom debatten: Ville avkastningen blir pris- og lønnsjustert? I tilfelle nei, betyr ikke det at da vil avkastningen forutsigbart minke år for år? Og det var vel ikke det som skulle være det fine med forutsigbarhet? Og hvis svarte er ja, det skal pris- og lønnsjusteres, hvorfor er ikke dette blitt skrevet inn i opposisjonens budsjettforslaget? Eller er det slik at dette skal vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjettene framover?  Men da har en da ikke klart å frikople seg politikken?

Det kom mange både unnvikende og ulike svar fra opposisjonsrepresentantene. Noen kom med unnvikende refleksjoner om at det var helheten i forskningsbudsjettene framover som var det avgjørende. Andre sa at ei slik pris- og lønnsjustering kunne en sjølsagt velge å gjøre. Et tredje svar var at ei slik justering burde kunne skje automatisk.

Dermed fikk vi rødgrønne  en bekreftelse på at dette er lite gjennomtenkt fondsforslag, og vil i seg sjøl verken gi spesiell forutsigbarhet eller politisk frikopling. En kan ikke lure seg unna den politiske budsjettdynamikken!

Den eneste farbare strategien for oss venner av forskning, er derfor å argumentere og dokumentere at god forskning er god samfunnsinvestering.

Nyttårsforsett: Hold fløyene!

2. januar 2012

I følge Wikipedia er ”eit nyårsforsett ein lovnad ein gjer til seg sjølv ved nyttår som går ut på å byrja eit nytt og betre liv. Det kan vera å slutta med ein uvane, leggja seg til ein god vane, eller ta til med eit nytt prosjekt”.

Jeg er av dem som gir meg sjøl nyttårsforsetter, som jeg med vekslende kraft har fulgt opp gjennom året. Årets forsett er ambisiøst, nemlig at jeg sjøl som SV-politiker skal bidra til i eget parti og ute i det politiske ordskiftet å foredle politiske fløystandpunkter.

 Jeg har ikke alltid klart det. Eller rettere sagt, jeg har ikke vært dyktig nok til både å arbeide konstruktivt i politiske maktposisjoner i fylkeskommune og nasjonalt, og likeverdig kjempe for nødvendige politiske fløyposisjoner.

 Hva jeg har erfart etter 8 år som posisjonspolitiker, er at jeg ikke på noe politikkområde opplever at opposisjonen har bedre standpunkt. Da mener jeg opposisjonen som en borgerlig enhet, ikke det at i enkeltspørsmål som miljø og asylpolitikk vil enkeltpartier som Venstre og Krf ha standpunkt som står SV nærmere enn det vi får gjennomslag for i regjering. Slik sett har det vært uomtvistelig riktig for SV å søke makt.

Samtidig er jeg blitt stadig mer bekymret for den manglende kriseforståelse som i dag preger det politiske ordskiftet, ja hele det offentlige ordskiftet. Dette nærmest uanstendig rike lilleputtlandet på snaue 5 millioner mennesker i en verden med 7000 millioner innbyggere klarer i altfor liten grad å ta inn over seg de gedigne politiske, økonomiske og miljømessige utfordringene som store deler av verden i dag står ovenfor.

Ikke det at vi ikke diskuterer det. Ikke det at vi ikke bidrar til å løse kriser og fremme klok utvikling utenfor egne grenser. I forhold til folketallet bidrar vi svært mye. Men vi kunne gjort så mye, mye mer. Når vi i tillegg frivillig svekker egen samfunnsmodell, den norske, som vi alle i festtaler er så stolte av, så lyser varselslampene for meg. Det mest uheldige er nok at vi gjennom vårt internasjonale engasjement, – politisk, økonomisk og næringslivsmessig -, i liten grad utfordrer den kapitalistiske økonomiske verdensorden.

Det må være sårt for våre opprinnelige tre politiske sentrumspartier, at de har så liten oppslutning i ei tid der sentrumspolitikk står svært sterkt oppslutningsmessig. Høyre har faktisk, eller trolig mest taktisk, beveget seg inn i sentrum med et lyseblått budskap som er mye lik det rødgrønne men med en liten dæsj valgfrihet og noe mer penger på toppen. Tyngdepunktet i AP befinner seg der allerede. Det samme gjør alle de tungt toneangivende mediene. FrP synes også å bevege seg inn i samme sentrumsvarmen. Og det kommer mye anstendig politikk, og lite sterkt kritikkverdig politikk, utav en slik sentrumsposisjonering, på kort sikt.

På lang sikt, derimot, er dette ei lite heroisk linje. Og det er heroisk alternativ tenkning, forskning, politikk og handling Norge og verden nå trenger. Den kapitalistiske spekulasjonsøkonomien har spilt fallitt, men lite eller ingenting blir gjort for å utvikle alternativer. Vi kunne for eksempel brukt hele ”oljefondet” vårt til direkteinvesteringer i miljø, sosial og økonomisk utvikling i fattige land, og på en slik måte at de maktet å frigjøre seg fra det globale kapitalistiske nettverket. Vi kunne ikke minst støttet all fagbevegelse globalt i deres arbeid for et anstendig arbeidsliv.

 Foreløpig er det også en lang veg å gå for alle oss som vil at de nødvendige klimatiltakene skal bli gjort innenlands. Det politiske og økonomiske lederskapet i Norge må snart tone troverdig flagg. Før jul var vi imidlertid mest opptatt av at veksten i julehandelen ikke syntes å bli sterk nok.

Det samme lederskapet er i ferd med å takke ja til en rekke EU-direktiv som systematisk svekker vår arbeidsmiljølovgivning, distriktspolitikk, fordelingspolitikk, naturressurspolitikk, ja hele vår offentlige velferdsproduksjon. Det er fortsatt de markedsinspirerte styringsmodellene som dominerer innen det offentlige. Konkurranse og talltelling framfor samarbeid og tillit.

Vår asyl- og innvandringspolitikk er ikke blitt endret trass i alle gode ord og vendinger om mer varme, mer omtanke, mer åpenhet og mer demokrati.

Måtte jeg i år klare, sammen med gode kollegaer og venner, å gjennomføre nyttårsforsettet mitt, og slik sett gjøre Wikipedias ord til skamme: ” Svært ofte vil dei gode forsetta visna etter kvart”.  Noen må politisk og kunnskapsmessig holde fløyposisjonene når alt og alle søker mot sentrum.

 

Nei til vikarbyrådirektivet – krev faste ansettelser!

14. desember 2011

Fast arbeid er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv og et viktig element i det norske velferdssamfunnet. Kravet om at fast arbeid skal være ”normalen” i arbeidslivet har SV og fagbevegelsen alltid stått sammen om. Nå er dette viktige prinsippet truet av vikarbyrådirektivet. I løpet av ganske kort tid vil regjeringa måtte ta stilling til EUs vikarbyrådirektiv. SV støtter fagbevegelsens krav og sier nei til å gjøre direktivet til norsk lov. Direktivet som er foreslått bryter radikalt med nettopp prinsippet om fast arbeid.

Det er mange viktige grunner til at SV sier nei. SV mener det er viktigere enn aldri før å sikre et arbeidsliv der fast arbeid er hovedregelen og midlertidige ansettelser er unntaket. Fast jobb er viktig for trygghet, for å kunne etablere seg med hus og hjem og for å kunne utvikle sin kompetanse.
Vikarbyrådirektivet sidestiller faste og trygge ansettelser med vikarengasjementer. Direktivet vil føre til at det blir normalt med innleid arbeidskraft der de som har personalansvaret er et annet sted enn arbeidsplassen til den ansatte. Dette gjør vikarbyråer til det samme som all annen næringsvirksomhet.
Utviklingen av dette har vi sett konturene av lenge. Det er presentert tall fra De Facto som viser at de seks største bemanningsselskapene har dobbelt så mange bygningsarbeidere i Oslo som de seks største entreprenørselskapene.

Direktivet truer reguleringa av vikarbruk og midlertidige ansettelser. NHO hilser derfor direktivet velkommen for da må dagens arbeidsmiljølov svekkes kraftig, slik at unødig vikarbruk ikke lenger er forbudt etter arbeidsmiljøloven. SV sier av samme grunn nei takk til direktivet. Vi ønsker ikke et arbeidsliv der færre har sikkerhet for egen inntekt, der færre har forutsigbarhet til å planlegge egen hverdag, der flere vil få slite med å få lån til hus og etablering.
Det er også grunn til å frykte at en utstrakt vikarbruk vil gå ut over fagutdanning og rekruttering til ulike yrker. Det finnes ikke lengre stabile arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlinger og videreutvikle fagkompetansen. Over tid vil dette gå ut over kvaliteten.

Et arbeidsliv med flere vikarer vil føre til at den enkelte arbeidsgiver får mindre ansvar for de som jobber i bedriften. Det gir mindre sannsynlighet for ryddige arbeidsforhold. Det blir også vanskeligere å fagorganisere folk når tilhørigheten til en arbeidsgiver fjernes. På sikt vil dette kunne gå hardt ut over fagbevegelsens posisjon og dermed svekke arbeidstakernes stilling.

Direktivet griper også inn i kollektive avtaler. Det betyr at tariffavtalene, som er framforhandlet i over en årrekke som har begrensninger eller andre reguleringer av midlertidige ansettelser vil måtte endres som følge av EØS-avtalen. Det er ei helt ny utvikling som ikke må få fotfeste!
Mer vikarbyrå betyr mindre stabilitet i lokalsamfunnene. Det kan føre til færre bofaste og flere vikarer som kommer inn akkurat når arbeidskraften behøves. Da reduseres skatteinntektene til kommunen, det går ut over servicenæringen lokalt og lokalsamfunnet med demokrati og frivillighet får mindre stabilitet og folk med eierskap til utviklingen.

Ved en innføring av direktivet vil vi kunne få søksmål mot Norge. Da er saken ute av statens kontroll og norsk arbeidsmiljølovgivning kan bli underkjent i rettssystemet etter EØS-avtalen. Norge bestemmer ikke lenger i eget arbeidsliv.
Det er stadig flere som krever veto mot direktivet i fagbevegelsen. Et flertall av medlemmene i LO er nå i forbund som sier nei til direktivet. De vil ikke akseptere et direktiv som snur opp ned på norsk arbeidsliv og som åpner ytterligere opp for en bemanningsbransje som er lite oversiktelig.
For å sukre denne bitre pillen skal direktivet skape mer ryddige forhold for de ansatte i vikarbransjen. Å skape mer ryddige forhold i denne bransjen er det gode grunner til. Fagbevegelsen har sammen med SV lenge stilt krav om at tillitsvalgte skal ha innsynsrett, og at innleiebedriften skal ha solidaransvar for lønna til vikarene. Men vi trenger ikke EU-direktivene for å rydde opp i disse forholdene. Det kan vi gjøre selv, igjennom egen nasjonal lovgivning.
Nå trenger vi å stå sammen i kampen mot nok et EU-direktiv som river grunnlaget vekk under distriktspolitikken og som går løs på grunnleggende forhold i arbeidslivet. Fagbevegelsen og SV har felles verdier blant annet igjennom kravene om fast arbeid som normalen i arbeidslivet. Nå må vi ikke stille oss slik at arbeidsgiversiden kan rive ned den norske samfunnsmodellen igjennom søksmål med basis i lover som kommer fra EU.

Anne Lise Fredlund, faglig leder i Oppland SV

Aksel Hagen, stortingsrepresentant (SV)

Hva GD vet!

6. desember 2011
tags: , ,

La oss sitere fra lørdagens lederytring

«Senterpartiet taper kampen

om et aktivt jordbruk, på

samme vis som SV er på defensiven

i klimapolitikken. Sp støtter

ikke SV i klimapolitikken.

SV støtter ikke Sp i landbrukspolitikken.»

Et interessant utsagn, som en i

utgangspunktet må tro GDs lederskribent

kan underbygge.

 

Vi politikere blir med rette avkrevd

begrunnelser når vi mener

ting. Det samme må vi kunne kreve

av lederskribenter. Derfor:

Hvor finner en belegg for et slikt

utsagn? Fra komitémøter, fra debattinnlegg,

fra landsstyreuttalelser?

Alf Holmelid og Aksel Hagen,

stortingsrepr. (SV)

Nødvendige klimamål

20. november 2011

Alle partiene i Norge, med unntak av Frp, ble i 2008 enige om at Norge skal kutte 30 prosent av våre utslipp av skadelige klimagasser innen 2020. De samme partiene ble samtidig enige om at to tredeler av disse kuttene skal skje i Norge. Dette står SV fast på, rett og slett fordi det er helt nødvendig for å løse den globale klimakrisa. I tillegg vil denne satsinga bidra til teknologiutvikling og konkurransedyktige bedrifter i Norge. Det er helt avgjørende for at vi fortsatt skal ha industriarbeidsplasser igjen i Norge.

FNs klimapanel, som har samlet den fremste klimaforskninga i verden, viser at vi står overfor et alvorlig og voksende klimaproblem som skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Konsekven¬sene er mer ekstremvær, vann- og matmangel og store ubeboelige områder. For å få situasjonen under kontroll er det nødvendig med store kutt i de globale klima¬gassutslip¬pene.

Verden består av mange små land, med små utslipp i global sammenheng som til sammen blir store. Om de små ut¬slippene ikke tas i hvert enkelt land, vil vi aldri klare å få klima¬situasjonen under kontroll. Dessuten forplikter FNs klimakonvensjon rike land til å gå foran og begren¬se sine utslipp av klima¬gasser før fattige land pålegges utslippsbegrensninger. Oljenasjonen Norge er uten tvil ett av de landene som ut fra dette perspektivet bør gå inn for å begrense utslippene sine.

SV vil redusere utslippene fra oljesektoren, samferdsel og industri. For å lykkes vil vi satse på utvikling av klimavennlig teknologi. I dette ligger store reduksjoner i klimagassutslippene, og ikke minst: Et moderne og konkurransedyktig næringsliv i Norge. Vi har forutsetningene for å lykkes og potensialet er stort. Norge har en stolt industrihistorie og har allerede i dag en teknologisk ledende industri. Mange bransjer har arbeidskraft og kompetanse som er relevant for det voksende markedet for miljøteknologi. Den globale etterspørselen etter miljøteknologi er i sterk vekst, blant annet fordi andre land også skal nå sine forpliktelser om reduksjon av klimagassutslipp.

Reduksjoner i klimagassutslippene i Norge vil ikke være et offer eller gi oss en vanskeligere hverdag. I andre enden venter et lavutslippssamfunn med bedre levestandard, moderne transportløsninger og et framtidsrettet næringsliv.

2012 – det store EØS-året?

14. november 2011

Neppe, vil mange svare på dette spørsmålet. EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, er for komplisert til å kunne løftes opp på den offentlige dagsorden. Få vet nok til å kunne trekke oppmerksomhet til en slik debatt. De fleste forbinder EØS med å være en slags minnelig mellomløsning mellom frihandelsavtale og EU-medlemskap, en mellomløsning det har vært hensiktsmessig å leve med.

Eller er den så hensiktsmessig? Er den å leve med om vi ønsker å beholde og videreutvikle den norske samfunnsmodellen? Svaret på det spørsmålet er såpass omdiskutert at det kom inn en klar marsordre i den rødgrønne regjeringsplattformen om at det trengtes en full gjennomgang av EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Det ble derfor i 2009 nedsatt ”et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder”. Arbeidet ledes av professor Fredrik Sejersted, Senter for Europarett, UiO. Dag Seierstad fra SV er en av medlemmene. Rapporten vil i januar 2012.

Det er spådd at den vil være faglig viktig for debatten, men tung å lese for de aller fleste av oss. I tillegg vil den ikke berøre det sentrale spørsmålet: «Men hva er alternativet til en slik avtale»? Det spørsmålet ville nemlig ikke AP at en skulle stille. Sannsynligvis fordi spørsmålet er for farlig. Oppslutningen om EØS har jo ikke minst hvilt på denne forutsetningen om at alternativet til EØS er enten medlemskap eller kaos. Tenk nemlig om det faktisk finnes et reelt, velfungerende alternativ som gjør at vi både kan legge EØS-avtalen bak oss og samtidig opptrettholde et godt forhold til EU-området?

Ikke minst SV og SP, og store deler av Nei til EU-bevegelsen, har lenge hevdet at slike alternativer finnes. Nå har også folk flest begynt å tro det samme, sjøl om alle store partier og arbeidslivsorganisasjoner i alle år hardnakket har hevdet det motsatte. For noen dager siden ble det offentliggjort ei meningsmåling som viste at et flertall i folket vil heller ha en handelsavtale enn en EØS-avtale. I valget mellom en handelsavtale og EØS, svarer hele 52 prosent at de vil velge en handelsavtale med EU, kun 19 prosent vil velge EØS. Hovedårsaken er nok alle de direktivene som nå kommer snikende inn over oss, – postdirektiv, vikarbyrådirektiv, tjenestedirektiv, helsedirektiv, mediadirektiv. Direktiv som serveres oss som ferdigdiskuterte og nærmest ferdig vedtatt. Vi skal bare bukke og takke og sette ut i livet.

Blant de 30 prosentene som i meningsmålingen svarer ”vet ikke”, oppgir mer enn 80 prosent at de har for lite kunnskap om alternativene. Derfor er det nå så viktig at det er i gang ei gruppe som arbeider med alternativspørsmålet. Dette prosjektet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” har ikke tatt mål av seg til å ta standpunkt til EØS-avtalen eller ett bestemt alternativ. Men de skal gjøre en reell EØS-debatt mulig ved å fylle inn det tomrommet som Sejerstedutvalget ikke får lov til å fylle: Kan vi anstendig handle og samhandle med EU-landene på en alternativ måte? Det viser seg altså at også denne gangen er det miljøer utenfor regjering og storting som må gjøre folkeopplysningsarbeidet. Slik har det alltid vært i EU-debattene i Norge. Vi på nei-sida utreder. Ja-sida mest mener.
De organisasjonene som står bak dette alternativprosjektet er Fagforbundet, EL&IT-forbundet, Natur og Ungdom, Bondelaget, Bygdekvinnelaget, Bonde- og småbrukarlaget, For velferdsstaten, Nei til EU, Ungdom mot EU, LO i Oslo, og nå sist Fellesforbundet gjennom vedtak på landsmøtet 12. oktober i år.

Jeg både håper og tror at dette alternativutvalget vil vise oss at vi en frihandelsavtale både er mulig og sterkt ønskelig, om vi vil verne om den norske samfunnsmodellen som i alle fall alle norske politikere varmt hyller når de er i utlandet. For hvorfor skulle vi ikke verne om og ville videreutvikle en modell som verden for øvrig, ikke minst i disse dager, ser opp til som et inspirerende ideal?