Livslang læring – er god fordelingspolitikk

Fordelingsmeldinga og Innstillinga skriver mye om utdanning. Det er bra; fra barnehage og oppover til oss voksne/eldre. (Jeg er litt usikker, President, om jeg her skal si ”de eldre” eller ”oss eldre”).

I et moderne kunnskapssamfunn skal folk ha en rett og mulighet til utdanning gjennom hele livet, mest mulig uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, kunnskaps- og ferdighetsnivå, økonomi, arbeidslivstilknytning og geografi.

Et grunnleggende element i det SVske kunnskapssynet er at alle skal ha tilgang til gratis/billig utdanning, kunnskap og forskning:

–      ”Ulike mennesker – like muligheter”

–      ”Del godene”, i dette tilfellet utdanningsgodene,

er gode SV-slagord i så måte

Kunnskap er berikende for livskvaliteten. Alle har evner til å lære gjennom hele livet, og de fleste har lys til å lære, noe.

Den tid skal være forbi der vi ser på utdanning som noe den enkelte gjør seg ferdig med i ungdommen eller som ung voksen, et engangsstønt.

Utdanning er noe en ønsker å ta, eller ser seg nødt til å ta, gjennom hele livet. Enten for å friske opp gammel kunnskap og kompetanse, eller for å foredle og bygge videre ut grunnutdanninga, eller for å omskolere seg.

Arbeidslivet som samfunnslivet generelt stiller økende krav til oppdatert kunnskap og kompetanse. Da er det klokt av arbeidslivet og samfunnet å oppmuntre til, og legge til rette for, at folk enklest mulig kan utdanne seg.

Vi er ikke helt der i dag.

Derfor bør utdanninger primært være åpne – lett inn, men krevende nok både å gjennomføre og komme kompetent ut.

Rause realkompetansevurderinger, både ovenfor etniske nordmenn og (arbeids-)innvandrere skal bidra i så måte.

Ikke minst våre arbeidsinnvandrere: La oss ta varmt i mot dem, offensivt gi dem god, gjerne yrkesrettet norskopplæring, ei raus og tillitsfull realkompetansevurdering og en mulighet til raskt å fylle eventuelle kompetansehull, gjerne mens de står i arbeid.

Tilsvarende må næringslivet, offentlig sektor og organisasjoner se på opplæring/ kompetanseheving som en kontinuerlig aktivitet.  Det trengs stadig oppdatering og videreutvikling av kunnskap og kompetanse for bedriften/”etaten”/arbeidsplassen som et hele. Skal du være med, må du utdanningsmessig henge på. Det gjelder både individet og kollektivet (arbeidsplass, samfunn).

Tilsvarende må samfunnet som helhet tenke. For et lokalsamfunn er det viktig å være kunnskaps- og kompetansefokusert. Et samfunn som ikke er seg dette bevisst, vil verken være attraktivt som bosted, som feriested eller et framtidig sted for næringslivet/arbeidslivet.

I et moderne kunnskapssamfunn vil derfor både den enkelte innbygger og den enkelte virksomhet være interessert i at samfunnet tar opp i seg et livslangt læringsperspektiv.

Dels som ei god videreutvikling av velferdsstaten. Det ligger mye god mental og fysisk helse i danning og utdanning.

Dels som ei videreutvikling av verdiskapingsstaten. Moderne verdiskaping har som nødvendig forutsetning en befolkning som er oppdatert mht kunnskap og ferdigheter. En befolkning som har læringslyst og som får muligheter og rettigheter til å leve den ut.

Sjøl om Norge har av en av verdens høyest sysselsatte befolkning, ligger det et potensial i rådende undersysselsetting (ufrivillig deltid) og arbeidsledighet (arbeidssøkende og de som ufrivillig lever på NAV-ytelser).

Samfunnet, som alt arbeidsliv, er avhengig av at flest mulig, hver for seg og/eller som en del av et fellesskap, søker utdanning – opplæring ut gjennom hele livet.

Lykkes vi med livslang læring vil det gi samfunnet økt kunnskapsmengde og kunnskapsfornyelse, bidra til sosial utjevning, styrke verdiskapinga og den økonomiske utviklinga, inspirere den enkelte til økt samfunnsengasjement, styrke identitet og selvfølelse, og ikke minst gi den enkelte bedre muligheter til å ta hånd om og styre sitt eget liv. Det å satse på livslang læring bidrar til geografisk utjevning, til kjønnsmessig likestilling og til påkopling av grupper som sliter med å bli en del av det fellesskapet som arbeidsliv og samfunnsliv er, for eksempel for våre nye nordmenn og personer med funksjonshemminger.

Vi er ikke her i dag, men vi er på vei i retning av å

1. senke kostnadene ved å studere, både studiekostnadene og kostnadene til livsopphold, inkludert ulønnet permisjon fra arbeid, egen bedrift osv
2. styrke rettighetene og pliktene på arbeidsplassene/i arbeidslivet til utdanning med lønn, pluss at i NAV-systemet må  ”utdanningslinja” være likeverdig stimulert og rettighetsfestet som ”arbeidslinja”
3. styrke rettighetene til å få voksenopplæring, ikke minst for innvandrere, – og deretter tilgang til ”livslang læring”, – som er noe langt mer enn det begrepet som er valgt som hovedbegrep i Fordelingsmeldinga, nemlig ”voksenopplæring”